Et ønske om sommer

Lyset skinner gjennom en liten glippe i gardinene, treffer speilet med en syltynn stråle. Jeg tror jeg er våken. Istedenfor å ønske solen velkommen, stenger jeg den ute til jeg har våknet skikkelig. Jeg strekker meg. Ser hvor langt jeg kan nå. Puten lever ingen nåde nå som den blir skviset hardt i knyttede never. DER, var det på tide å reise seg opp. Ja, i vertfall i sittende stilling. Jeg ser rett i veggen og senker blikket til gulvet, hvor det tidligere var en liten opplyst flekk fra speilet. Jeg snur meg for å åpne gardinene, i håp om at solen bare har reist bak en liten sky. Selv om jeg egentlig er sikker på at solen ikke vil komme til synet igjen åpner jeg gardinene forsiktig og forventningsfullt til begge sider. Det var som forventet. Pissvær. Shortsen ligger fint brettet på stolen min. ‘Den har lagt der litt for lenge’, tenker jeg mens jeg tar tak og gjør klar til å ha den på. Gulvet er kaldt og gjør at huden begynner å nuppe. Samma. Det er juni, la meg få lov. Jeg tar også på meg tjukkeragger og en varm genser for å kompensere. Antydninger til en liten forkjølelse begynner å la seg merke i halsen samtidig som at nesen er kald. Da er det klart hva frokosten kommer til å bestå av. Te. Varm te med sitrongress og honning, beste fra paradis. Sunnmøringer; sommeren er forsinket.

-Lise Dybvik

Å leke med livet

SONY DSC

For noen timer siden kom jeg og TK hjem fra Åleby’n etter å ha utsatt oss selv for kraftige vindkast. Vi tok nemlig turen opp på Fjellstua etter utsjekkinga i Moloveien i dag. Vel.. først måtte vi ut av dette tåpelig trange parkeringshuset (HJELP). Når jeg tenker over det, så er det flere ting som spiller inn på overskriften. Jepp.. Jeg gikk nemlig rundt i hele byen i hæler i gårkveld. Bare, ikke gjør det. Vi spiste en farlig god biffsnadder på Egon på kvelden. Litt tidligere var vi å handla litt klær til TK, og fire år tok det folkens. Fire år tok det å få typen i svart bukse! Jeg er så stolt. Alt som skulle til var en tåpelig (men sann) bestikkelse om at “Den t-skjorten må du ha svart bukse til, just face it.” Jeg applauderer til meg selv inne i hodet mitt, og litt utenpå.

SONY DSCSONY DSCOh Lord, jeg er så vakker. Hei, du har vinden (solen) i ditt hår, og jeg vet hvor veien går. Jeg kødder ikke når jeg sier at skjerfet, som er tvinnet ganske heftig rundt halsen, holdt på å bli tatt av vinden. Gikk du litt for fort kunne du ikke garantere at beina fulgte med heller. SONY DSCPlis, ikke blås bort på slik en fin dag da. Jeg har plantet meg i senga. Ikke tro at jeg skal sove nei! Det blir nok å øve til prøven i sosialkunnskap, yey.

-Lise Dybvik