Hvorfor bryr vi oss?

Det er ingen hemmelighet at samfunnet har og fortsatt utvikler seg i en voldsom hast. Vi skal hele tiden rette oss etter det publikum vil ha, etter det som er akseptert og anbefalt. Gjennom såkalte sosiale medier skal vi bli kjent med hverandre og vokse større, men hvor godt kjent blir vi egentlig?

Ikke få har med jevne mellomrom irritert seg over andres oppdateringer på Facebook, Instagram, Twitter etc. Det kan være at de får mye oppmerksomhet og skryt for noe, at de poster unødvendig informasjon, eller rett og slett er for aktive. Hva er igrunn unødvendig informasjon, og for aktive deltagere på nett? Er ikke alt egentlig ganske unødvendig? Og kan man ikke bare scrolle videre når det dukker opp et navn man har sett litt for ofte i det siste?

Hvorfor bryr vi oss? 
Bak tastaturet og mobiltelefonen sitter en grøt av forskjellige personligheter. Det som kommer frem på skjermen stemmer ikke alltid med disse. Flere poster uhyggelige kommentarer på andres oppdateringer. Ikke alle gjør det her av jævelskap, men fordi de oppriktig vil ha frem egen mening og fordi den tilfeldigvis er annerledes enn din egen. De lager diskusjoner og folk setter seg på bakbena med en eneste gang, i full forsvar. Hvorfor blir vi slaver av publikum, et publikum som ikke hadde trengt å være der i utgangspunktet?
Vi søker hele tiden godkjennelse og oppmuntring hos andre. Dette gjelder ikke bare på nett, men også i hverdagen. Bevisst eller ubevisst tar vi i mot responsen vi får og handler så deretter.

Vennene mine har det mye bedre
Noe jeg synes er utrolig interessant er the Friendship Paradox. (Les en artikkel om det her). Vi blir hele tiden matet med alt det fine som skjer i livene rundt oss. Her er noen eksempler:
“Nå har jeg vasket hele huset og er klar for storbesøk.”
“Se så flink min kjære datter er! Gratulerer så mye med førsteplassen. Mamma er glad i deg.”
“Har akkurat baket tre kaker til guttungens kulturskoleavslutning.”
“Endelig ferdig med å strikke babyteppe til nurket!”
“Klar for tre varme uker i Alanya.”
“Kvalitetstid med kjæresten.”

Og man må jo bare regne med at disse kommer med bilder for å faktisk vise hvor flott det er. Hva gjør det her med oss? Vi begynner og sammenligne. Huset deres er så flott. Hun er så flink til å bake kaker. For en bra stil. Wow, han er flink å trene. De er populære. De har så mange venner på Facebook, så mange likes på Instagram. Hun poster så bra bilder hele tiden.
Disse tankene fører som regel én vei. Vi trykker oss selv ned fordi vi ikke baker kaker like ofte, fordi vi ikke trener hver dag, fordi vi ikke har like mange venner på Facebook, følgere på Twitter eller likes på Instagram. Det jeg gjør her nå i grove trekk, er å plassere de som er aktive på nettet i to kategorier: De som har, og de som tror de ikke har nok.

Hvordan var ferien din?
Fra barneskolen husker jeg blant annet at første dag etter ferien var veldig viktig, spesielt etter sommerferien. De fleste hadde fått seg nye klær og så relativt fresh ut første skoledag. Jeg vet ikke helt hva som var greia. Vi hadde jo allerede gått flere år sammen på skole så hvorfor skulle det være så viktig og gi et nytt inntrykk akkurat denne dagen?
Så kom det verste spørsmålet: Hvordan var ferien din? Det var ikke spørsmålet i seg selv som var så gale, men det at vi gjentatte ganger måtte skrive små stiler om hva vi hadde gjort i løpet av den tiden borte fra skolen. De fleste av oss hadde hatt en topp sommerferie, kunne ikke hatt det bedre. MEN, så blir den ene stilen etter den andre lest opp for klassen, og her begynner barna og sammenligne. Den ene eleven, som har hatt tidenes sommerferie med slektningene sine på camping-tur, gruer seg mer og mer til at stilen hans skal bli lest opp. Hvordan skal den måle opp mot ferien til hun som dro til Grand Canaria og red på kameler, og som fikk stjerneskudd i kakestykket selv om hun ikke hadde bursdag?

Skjønner dere greia? Den her eleven kunne ikke hatt det bedre, men med en gang noen andre viste til noe dyrere, flottere, større, så avtok betydningen av hans egen ferie. De som har, og de som tror de ikke har nok. På samme måte vil jeg si vi sammenligner hverandre gjennom sosiale medier. Samtidig er nettet et genialt sted hvor du kan være den du vil være, fremme de sider av deg selv som du vil publikum skal se, og lage kunstige assosiasjoner til deg selv. Folk vil deretter behandle deg annerledes på nettet enn i det virkelige liv. Og dersom kommunikasjonen bare foregår over nett, vil det ikke da etter hvert bli vanskeligere og ta kontakt med noen ellers? Jeg håper det ikke fortsetter å utvikle seg i denne retningen. Jeg vil kunne ta kontakt med venner (og bekjente for den saks skyld) uten vanskeligheter. Jeg vil bli kjent med folk som personen de er, og ikke den personen som blir fremstilt på nett. Men er vi villige til å gi opp all oppmerksomheten de store dobbel-veene gir oss?

Jeg har vel egentlig ikke kommet med noe svar til alle spørsmålene jeg har stilt gjennom teksten, men jeg håper bare at man kan begynne å tenke litt mer over ting som publiseres på nett. Nevner også igjen at alt jeg skriver ikke bare er som en kjeft på andre, men også en påminnelse til meg selv. 

Les også: Dobbel Underholdning

-Lise Dybvik

Teite lærere eller ukule karakterer?

SONY DSC

Gjennom snart tretten år på skole har jeg lært og erfart mye. Noen ganger føler du deg urettferdig behandla, enten fordi lærerens vurderinger er strenge, eller fordi andre, som ikke gjør en dritt i faget, får bedre karakterer enn deg selv. Jeg kan ikke telle på én hånd hvor mange ganger jeg har snakket tilbake til lærerne i en ufin tone. Jeg har kjeftet, jeg har gått min vei og protestert. Noen lærere blir favoritter, mens andre får man bare nok av. Jeg er ikke den eneste. Dette går, ikke utenkelig, også andre veien. Læreren har sine favoritter og sine syndebukker. Det er i alle fall det vi har lært siden første klasse. Stjerneeleven, som alltid hadde god tone med læreren. Og bølla, som prøvde alt for å passe inn.

I mine tre første skoleår var jeg “hun der”. Hun, som ga klem til lærerinnene etter timen var over. Hun, som var med i elevrådet. Og hun, som alltid bar inn frukt og melk i storefri. Så kom tiden da vi flytta. Jeg bytta skole og måtte finne meg en ny rolle. Jeg endte opp som en type guttejente, og det har jeg vært siden. En episode jeg husker veldig godt var en gang vi hadde skidag. Vi var så og si ferdig, og skulle gå opp hele den bratte bakken. Traske i djupsnøen. Jentene, så lett på fot med sine langrennski, akebrett og rompebrett. Jeg og resten bakerst med store tunge slalomski. (Dette var med det samme vi hadde flyttet omtrent). Ei av dem der framme ropte bak til meg: “Hvorfor går du med dem?” Gutta. Etter måten hun spurte på å dømme, visste jeg at jeg ikke kunne være ærlig. Jeg svarte med noe så patetisk som at “dere går jo så fort!” Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke sa mye der jeg gikk bake med de andre, men jeg var rett og slett bare utilpass med jentene. De snakket aldri om ting som interesserte meg, og det jeg sa var teit. Siden den gang har jeg vært den som har sittet bakerst i klasserommet. Bakerst i klasserommet turte jeg å si ting. På den stolen var jeg komfortabel. Nå kunne jeg være tøff. Dette hjalp meg i å snakke. Jeg følte ikke at alle glodde meg i nakken hvis jeg sa noe dumt i timen, jeg kunne bare stirre tilbake til de snudde seg igjen. Uansett, nå kunne jeg delta i timen også. Etter hvert kunne jeg sitte hvor som helst og fortsatt være “tøff”. Slik følte jeg det i alle fall. Noen lærere la sin elsk på meg fordi jeg etter hver elevsamtale avslørte meg selv. Jeg var ikke så tøff som jeg skulle ha det til. Andre lærere ble forbanna hver gang jeg åpna munnen, og det måtte jeg jo utnytte. Det var gøy, jeg fikk jo oppmerksomhet… fra hele klassen! Ohboi

SONY DSC

Jeg gjorde det da, og jeg står fortsatt på at rett skal være rett, men jeg merker ofte at det er jeg som er teit, ikke lærerne. Jeg tenkte stygt om de som gav meg dårlige karakterer når jeg vet at det var min egen feil (nei, jeg snakker ikke om alle gangene). Jeg kunne ha øvd mer, for som regel så vet man hva som forventes av en. Jeg kunne sittet å pugge lenge før istedenfor de to timene før jeg skulle legge meg, dagen før! Mye lekser er kjipt, og ja, til tider blir det alt for mye. Men, likevel skal man kunne komme seg igjennom det. Alt handler om prioriteringer. Og jeg har vel kanskje ikke vært den som har prioritert skolen, until now.. Sisteåret på videregående, og jeg har tatt meg i nakken. Jeg har jobba intenst med skoleoppgavene (i de fagene jeg liker). Det har slitt på meg og blitt sene kvelder, men jeg har likevel prøvd. Dette viste seg på karakterene. Jeg vet ikke, men det synes til at jeg “liker” flere lærere i år. De er godtatt. Kan det ha noe med at jeg ikke lenger skylder på lærerne for mine egne feil? Keep it this way. Og selvfølgelig har man dem som gir deg mindre bra karakter på noe som du har jobbet beinhardt med, og som ikke gir deg en riktig god begrunnelse for vurderingen. Da blir jeg sint. Jeg skal vite hvorfor. Greit, ok, jeg fikk en dårlig karakter, men fortell meg hva jeg trenger å gjøre for å komme på rett kjør igjen? Please..

-Lise Dybvik