“FØRSTE GANG” i tjuefjorten

Vi er allerede godt ute i februar – hei, hvor tiden flyr – , men ikke før nå har jeg virkelig tenkt over alle de nye erfaringene jeg har tatt med meg som et resultat av fjoråret. Noe av det aller viktigste tjuefjorten har brakt med seg er muligheten til å kunne stå på egne bein. Kanskje sier jeg akkurat det samme neste år og året etter, men da vil jeg også sitte igjen med enda flere erfaringer. Jeg har det siste året fått kjenne mer på ansvar. Folk har tidligere fortalt meg at jeg er en ansvarsfull person, men ikke før den siste tiden har jeg skjønt betydningen av dette, og må nå prøve å leve opp til det. En annen viktig sak, som telles på første hånd, er at jeg har blitt bedre kjent med meg selv. Jeg skal ikke si at jeg vet hvem jeg er, for plutselig gjør jeg noe ikke engang jeg kunne kommet på å gjøre. Som for eksempel og kaste meg ned et fossefall (check). Anyway. Jeg tenkte så å lage en liten liste over de første gangene jeg husker best.

SONY DSC

1.Legevakta midt på natta. Tjuefjorten ble innledet av at jeg kjørte min venninne på legevakten etter et matlaging-uhell under nyttårsfeiringen. Det gikk bra! 2.Utstilling. Kom til å melde meg på UKM for første gang med bilder. Se her. 3.Stand-up. Det er trist at jeg ikke før har vært på en stå-opp-forestilling, men flere skal det bli heretter. Dagfinn Lyngbø stod på scenen den gangen med STEREO. 4.Vaksiner i nakken. For å forberede meg både på russetid og Bali-opphold skulle fire vaksiner settes samtidig. Jeg fikk en i hver overarm og en på hver side av nakken. Hjelp! 5.Jobbintervju. Selv om jeg har jobbet siden jeg var fjorten, har jeg aldri før våren tjuefjorten hatt et jobbintervju. 6.Fin-servise. Det stemmer, jeg har begynt (og er snart ferdig) og samle på asjetter og alt det som følger med. Ikke dumt å ha det meste fra før, før man flytter ut. 7.Nattevakter. I sommer begynte jeg å jobbe som trafikkdirigent, noe som har ført med seg en del nattarbeid. 8.Er det politiet? Å ringe politiet i seg selv kan gi et lite sug i magen, i alle fall når du får beskjed om å følge etter en som kjører uansvarlig på veiene. 9.Adresse: Utlandet. Har for første gang vært bosatt i utlandet. Nå skal det sies at det var bare tre måneder, men det teller! Jeg bodde med en herlig gjeng på Bali i Indonesia.

SONY DSC

10.Lysende alger. Du vet de som lyser opp paradisøyene i filmer på nattestid? Har sett på dem, har tatt på dem. 11.Rafting. To nydelige timer gjennom Balis jungel og et lite stup på fire meter hvor jeg på forhånd trodde jeg skulle dø. (Men når man først har gjort det så vil man bare mer). 12.Festival. Det er flaut å si det, men jeg var på min første ordentlige festival i sommer. En uke innom Hove som jeg aldri kommer til å glemme! 13.Holde i saker og ting. I tjuefjorten holdt jeg slange, apekatt og ekte hodeskaller (+knokler). 14.Tattis. Ingen jomfru lenger og huden er merket for livet. Jeg liker det! 15.Mani-pedi. En første tur ble raskt til flere. Hadde det ikke vært for Bali-turen og et indre ønske om å bli litt mer feminin. 16.Fengselsbesøk. Les om min opplevelse av Kerobokan HER. 17.Gay_Club. Det måtte jo prøves ut. Realiteten var høyt forbi forventningene, men jeg har heller aldri før blitt så innmari sliten i hodet etter så kort tid. 18.Bestige en vulkan. Gunung Anung var fjellet for oss tøffinger, både de som sprang til topps og vi som hang litt etter. Fjellklatring fikk en ny betydning, for dette var så absolutt ikke bare en fantastisk gåtur: vi klatret hele veien opp mot skyene og så videre mot universet etter at vi hadde passert skyene. Til tross for hvor knust vi var i beina når vi kom ned igjen, venter jeg bare på neste klatretur. Det her var moro (slash døden)! 19.Snorkel-tur i paradis. Livet utenfor Gili-øyene er noe av det vakreste som sitter i minnet. Alle de fargede fiskene, og følelsen av å være så liten i en så stor verden var fantastisk.

SONY DSC

20.Løpe-løpe-løpe. Både det å springe for en sak og å gjøre løping på stranda om morgenen til en rutine har gjort godt for kropp og sinn. 21.Pusle-pusle-pusle. Det bringer blandede følelser av å fullføre et puslespill. En slags tomhet fordi man må finne på noe annet hver gang man kjeder seg, kanskje få seg et liv? Og en glede over å trykke ned brikke nr. 2000 og vite at man faktisk har fullført noe man har brukt lang tid på. 22.Surfing. Drukning. Kall det hva du vil. Det er flaut å si at jeg bare har tatt meg tid til en surfe-tur i løpet av Bali-oppholdet. Det var artig, men skummelt når jeg ikke var så flink. Ja, jeg skulle nok ha lært meg det litt bedre, men latskapen og tanken på at de store bølgene kom til å drepe meg tok overhånd. Jeg overdramatiserer nok litt, men når bølgen først fikk tak så var det ikke så veldig gøy lenger. 23.Truse-røsk i fossefall. For å veie litt opp mot pingla som prøvde seg med surfebrettet, så prøvde hun seg også i fossefallene. En utrolig gøy sklie nedover berget jeg bare ikke kunne få nok av. Vi trenger ikke prate så mye om de tøffingene som hoppet fra 15 meter rett ned. 24.Seremoni. Vi tok tjuefjorten med på seremoni hvor Barongen og jentene hans dansa i timevis. Vi ville se litt mer, men ble for utålmodig og trette til å følge med på resten. 25.Trehjuls-taxi i Bangkok. Med andre ord raskeste vei tilbake til hotellet vårt før vi skulle reise hjemover. SONY DSC

Tre ting jeg har lært: 
– Én antibac på tre måneder er mer enn nok!
– Ikke lov at du kommer til å sykle hver dag når det uansett ender opp med moped eller andre transportmidler.
– “Mer om det senere!” kommer aldri til å skje.  

 
– Lise Dybvik

Teite lærere eller ukule karakterer?

SONY DSC

Gjennom snart tretten år på skole har jeg lært og erfart mye. Noen ganger føler du deg urettferdig behandla, enten fordi lærerens vurderinger er strenge, eller fordi andre, som ikke gjør en dritt i faget, får bedre karakterer enn deg selv. Jeg kan ikke telle på én hånd hvor mange ganger jeg har snakket tilbake til lærerne i en ufin tone. Jeg har kjeftet, jeg har gått min vei og protestert. Noen lærere blir favoritter, mens andre får man bare nok av. Jeg er ikke den eneste. Dette går, ikke utenkelig, også andre veien. Læreren har sine favoritter og sine syndebukker. Det er i alle fall det vi har lært siden første klasse. Stjerneeleven, som alltid hadde god tone med læreren. Og bølla, som prøvde alt for å passe inn.

I mine tre første skoleår var jeg “hun der”. Hun, som ga klem til lærerinnene etter timen var over. Hun, som var med i elevrådet. Og hun, som alltid bar inn frukt og melk i storefri. Så kom tiden da vi flytta. Jeg bytta skole og måtte finne meg en ny rolle. Jeg endte opp som en type guttejente, og det har jeg vært siden. En episode jeg husker veldig godt var en gang vi hadde skidag. Vi var så og si ferdig, og skulle gå opp hele den bratte bakken. Traske i djupsnøen. Jentene, så lett på fot med sine langrennski, akebrett og rompebrett. Jeg og resten bakerst med store tunge slalomski. (Dette var med det samme vi hadde flyttet omtrent). Ei av dem der framme ropte bak til meg: “Hvorfor går du med dem?” Gutta. Etter måten hun spurte på å dømme, visste jeg at jeg ikke kunne være ærlig. Jeg svarte med noe så patetisk som at “dere går jo så fort!” Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke sa mye der jeg gikk bake med de andre, men jeg var rett og slett bare utilpass med jentene. De snakket aldri om ting som interesserte meg, og det jeg sa var teit. Siden den gang har jeg vært den som har sittet bakerst i klasserommet. Bakerst i klasserommet turte jeg å si ting. På den stolen var jeg komfortabel. Nå kunne jeg være tøff. Dette hjalp meg i å snakke. Jeg følte ikke at alle glodde meg i nakken hvis jeg sa noe dumt i timen, jeg kunne bare stirre tilbake til de snudde seg igjen. Uansett, nå kunne jeg delta i timen også. Etter hvert kunne jeg sitte hvor som helst og fortsatt være “tøff”. Slik følte jeg det i alle fall. Noen lærere la sin elsk på meg fordi jeg etter hver elevsamtale avslørte meg selv. Jeg var ikke så tøff som jeg skulle ha det til. Andre lærere ble forbanna hver gang jeg åpna munnen, og det måtte jeg jo utnytte. Det var gøy, jeg fikk jo oppmerksomhet… fra hele klassen! Ohboi

SONY DSC

Jeg gjorde det da, og jeg står fortsatt på at rett skal være rett, men jeg merker ofte at det er jeg som er teit, ikke lærerne. Jeg tenkte stygt om de som gav meg dårlige karakterer når jeg vet at det var min egen feil (nei, jeg snakker ikke om alle gangene). Jeg kunne ha øvd mer, for som regel så vet man hva som forventes av en. Jeg kunne sittet å pugge lenge før istedenfor de to timene før jeg skulle legge meg, dagen før! Mye lekser er kjipt, og ja, til tider blir det alt for mye. Men, likevel skal man kunne komme seg igjennom det. Alt handler om prioriteringer. Og jeg har vel kanskje ikke vært den som har prioritert skolen, until now.. Sisteåret på videregående, og jeg har tatt meg i nakken. Jeg har jobba intenst med skoleoppgavene (i de fagene jeg liker). Det har slitt på meg og blitt sene kvelder, men jeg har likevel prøvd. Dette viste seg på karakterene. Jeg vet ikke, men det synes til at jeg “liker” flere lærere i år. De er godtatt. Kan det ha noe med at jeg ikke lenger skylder på lærerne for mine egne feil? Keep it this way. Og selvfølgelig har man dem som gir deg mindre bra karakter på noe som du har jobbet beinhardt med, og som ikke gir deg en riktig god begrunnelse for vurderingen. Da blir jeg sint. Jeg skal vite hvorfor. Greit, ok, jeg fikk en dårlig karakter, men fortell meg hva jeg trenger å gjøre for å komme på rett kjør igjen? Please..

-Lise Dybvik