Tanker til tekst

SONY DSC
Opplever du noen gang at du forfatter dine egne hendelser i hodet ditt? Jeg gjør det, hele tiden. Helt fortapt i min egen lille boble kan jeg høre en stemme i hodet mitt som kommenterer hva jeg gjør. Ikke bare hva jeg gjør, men også hva som kan skje. For eksempel uheldige hendelser som et resultat at jeg krysset veien litt for tidlig. Og så videre et helt scenario. Noen ganger går fantasien min i ville baner, og jeg lar det skje. Fortellerstemmen i hodet mitt er fantastisk og jeg har flere ganger tenkt “wow, det her kunne blitt en super start på en bok!” 

Jeg har tatt tanken et hakk videre, satt meg ned ved tastaturet og prøvd å skrive. Der stopper det. Fingrene glir ikke over tastaturet slik som jeg vil. Det føles som om jeg har den beste historien, men ingen får høre den. Alt for mange tanker i hodet får meg til å krangle med meg selv om hvilket emne jeg skal skrive om, hvilken sjanger. Barnebøker, krimbøker, skjønnlitteratur, humor, noveller, fakta eller fiction. Hva med å starte med de vakreste øyeblikkene som sitter i minnet, eller fortellinger som farfar har fortalt meg gjennom årene. SONY DSC

Før tenkte jeg ofte på å skrive sangtekster, men her stoppet det også med blyanten. Melodien er lett, teksten høres bare bra ut i hodet. Det lengste jeg kom meg til var vel et vers. Et vers jeg prøvde meg på om og om igjen, til slutt føltes det bare ut som en røre av ord som ikke gav mening i det hele. Mine fantastiske tanker, hvorfor vil dere ikke ned på papiret?


Noe lignende skjer når jeg tenker på hva det skal bli av meg. Jeg har hatt mange klare planer om hva jeg skal bli, men når jeg står oppi det blir jeg usikker. Som en begynnelse har jeg meldt meg opp som privatist for å forbedre et par karakterer. Denne gangen skal det bli. Jeg har flere tanker om hva som skal skje til høsten, men ingen sikre foreløpig. Det er så alt for mye og velge i. Og når jeg får forbedret karakterene, jo da blir det ennå mer. Det går i tredje gir nå, ned fra fjerde fordi motstanden er litt verre. Det går ikke silkeglatt lengre, men det skal bli. Jeg kommer meg opp i fart igjen.

Ukens bøker
Sir Arthur Conan Doyle – En studie i rødt (originaltittel: A Study in Scarlet)
Anne-Cathrine Riebnetzsky – Forbannede Yngel (originaltittel: Forbandede Yngel)

– Lise Dybvik

SNAKKES ALDRI

10847373_647612315347383_6884925115456213688_oNår du sier ha det til noen er det alltid ekstra vanskelig hvis man ikke kan si det sikkert at dere kommer til å møtes igjen. Noen du kanskje har hatt god kontakt med (i mitt tilfelle bodd med i tre måneder), men kanskje aldri ser igjen. Jeg husker ikke hvem det var, men når vi stod der gråtende på flyplassen “klar” til å skille lag, hørte jeg noen si slapp av, du ser’n igjen. Hvem kan si noe sånt for sikkert? Du vil så gjerne se igjen de fleste, men hva er garantien for at det faktisk skjer?

10898000_10204677329026013_7937797043104659597_n

Noen bånd har blitt sterkere enn andre på over tre måneder og noen er man helt sikre på at man vil se igjen. Kanskje møter man noen av dem på gata en dag i Oslo, eller krasjer inni noen på E6’n (håper for guds skyld det ikke skjer!), treffer på dem i skitrekket eller søler øl på skjorten til en under sommerfestivalen. Andre treffer man i planlagte omstendigheter etter hvert. Ønskelisten består ikke lenger av gitarstemmer, lydanlegg eller bokhyller (eller jo, bare veldig langt nede), men heller turer hit og dit hovedsakelig for å treffe flotte mennesker.
Spar opp penger, reis dit flokken er, få dem til å møte deg en plass begge kunne tenkt seg uansett. Slå to fluer i en smekk og dra med deg noen til en annen by for å treffe sistemann. Noen snakkes om ikke så alt for lenge ser du. Blunkefjes.

– Lise Dybvik

Det gode liv

SONY DSC

Hva er det egentlig som definerer lykken? Hva gjør deg lykkelig? – Dette var spørsmålene vi fikk i sosialkunnskap i dag. Vi fikk hver sin lapp der vi skulle skrive to-tre ting som gjorde eller kunne gjøre oss lykkelige nå eller senere. Vanligvis setter jeg opp en sperre når folk spør slike spørsmål. Det er jo bare å komme opp med noe, men jeg får en ekkel følelse i magen, har mest lyst til å bare gå. Jeg satt likevel igjen å prøvde å komme på tre ting som kunne gjøre meg lykkelig. Det fikk gå. Jeg har vært i mitt filosofiske hjørne i dag og tenkt, hva er det som faktisk gjør meg lykkelig?

Fakta er, jeg har ikke sjans til å sette ord på det å være lykkelig. Hvordan det defineres er vel opp til hver enkelt person.. Jeg vet i alle fall at det å reise gjør meg glad. Ikke (bare) fordi jeg vil til varmere strøk, men fordi jeg elsker å oppleve nye ting, nye steder, nye attraksjoner og skape minner for livet. En flytur eller togtur (buss er kjedelig) innenfor landegrensene også, helt supert. “These wings are made to fly” hørte jeg akkurat på radioen, Oh yes! Jeg drømmer stadig om å komme meg bort herfra, til nye steder, men det kreves litt av meg først. Jeg “må” fullføre videregående, jeg “må” tjene nok penger til videre studier for å kunne jobbe med det jeg vil, fotografi.

Det er så forskjellig hva jeg får høre av andre når jeg sier det. Jeg vil jobbe som fotograf. Jeg har fått mange klask i trynet som sier “Er du klar over hvor lite du kommer til å tjene? Det er utrolig vanskelig og komme seg langt innen fotografi. De fleste har et kamera, hvordan skal du slå igjennom? Lykke til… Og hvordan skal du kunne leve av det?” Svaret er, jeg har ingen anelse. Men jeg skal prøve. Jeg satser. Så kan vi se hvem som er mest lykkelig, jeg som gjør det jeg elsker, eller den som tjener en million i året? Samtidig har jeg fått mye støtte og flotte tilbakemeldinger, så er det sagt. Det er ikke godt å si hvor jeg ender opp, men jeg har lovt meg selv å ikke kaste bort utdanningen. Aldri. Utdanning er for meg en del av reisen, en del av reisen som gjør meg glad, som gjør at jeg får oppleve nye ting. Det går alltids ann å gjøre utdanningen interessant.
Anyway – Noen lurer kanskje på hva jeg skrev på lappen på skolen i dag.. Ikke overraskende var det ene: å reise. De andre var om farmor ble frisk og at de rundt meg har det bra. Jeg hater å vite at noen ikke har det bra. La meg få snakke med deg, lille pus..

Jeg har aldri vært den som har ønsket meg store, flotte, dyre greiene, men den som heller setter pris på de små tingene. Jeg tror at “de store, dyre” bare gjør oss glad for en liten stund. Spesielt dersom man stadig får mye i hendene. Fyi, uansett hvor mye jeg prater om “det gode liv”, så er det ikke slik at man alltid har det bra tjuefiresju. Vil oppfordre til å lese et veldig inspirerende innlegg om akkurat det her: Det er okå å ikke ha det okå
Jeg skal avslutte med å spørre samme vanskelige spørsmålet til dere.. Hva gjør deg lykkelig?

Ooh, forresten! Måå bare ha med at mamsen lagde en nydelig pastasalat(?) tidligere i dag. Gi meg mat, jeg elsker deg.
– Lise Dybvik