Afrika-drømmen

Mye har skjedd siden sist jeg tok tak i tastaturet. Fordi folkehøyskole har blitt så til de grader skrytt opp i skyene, tenkte jeg å teste det ut selv. Jeg kan helt ærlig si at folkehøyskole ikke er for alle, men det åpner dører for flere muligheter. I mitt tilfelle “Drømmen”. Helt siden jeg var barn hadde jeg et stort ønske om å bli veterinær og reise til Afrika for å jobbe med dyr. Veterinær-delen har falt bort, men jeg har kommet nærme dyrene i det frie, og det har gitt meg noe. Jeg vet ikke helt hva, men hver gang jeg ser tilbake på bildene får jeg en indre ro. Alltid har jeg vært fascinert over naturen, og ja, naturen er vakker. Samtidig er der en glede over at jeg har mestret noe. Jeg la en innsats i og komme meg til Afrika, og jeg vil gjøre det samme igjen.

afrika (2 of 1).jpg

Hva skal man så gjøre, når drømmen har blitt virkelighet? Og det man står igjen med er seg selv. Folkene rundt spør meg hele tiden hva planen er til høsten, hvilken skole jeg har søkt på, hva jeg skal bli. Det er forventninger om å bli noe stort, ha høy utdanning, få en viktig jobb. Over halvparten jeg prater med vet ikke hva de “vil bli”, men likevel kaster de seg over en Bachelor-utdanning fordi man må jo ha det. Må man det?
Hvorfor skal man kaste bort så mange år på et juss-studie  når man står der på slutten og egentlig ikke ville bli advokat.  Du gikk den veien fordi du lettere kan tjene penger sånn.

dyra (6 of 11)

Planen min er ikke å sitte i årevis på skolebenken og pines gjennom et studie som virker interessant, og ende opp med en bra jobb fordi samfunnet forventer det av meg. Folk blir like sjokket hver gang jeg sier at jeg ikke skal studere. Selv om mange har høye ambisjoner om å bli sjukepleier, lærer og what not (all respekt til de), så er ikke det min greie. Ingen vet hva som skjer om noen år, og skulle det så være at jeg plutselig vil bli noe, så får jeg ta det når den tid kommer. Og det er greit og ikke vite hva man vil gjøre, det er mange som ikke vet. Tiden får du ikke igjen, så bruk den til å gjøre det du vil: Ikke være en slave av samfunnet. 

-LD

Et ønske om sommer

Lyset skinner gjennom en liten glippe i gardinene, treffer speilet med en syltynn stråle. Jeg tror jeg er våken. Istedenfor å ønske solen velkommen, stenger jeg den ute til jeg har våknet skikkelig. Jeg strekker meg. Ser hvor langt jeg kan nå. Puten lever ingen nåde nå som den blir skviset hardt i knyttede never. DER, var det på tide å reise seg opp. Ja, i vertfall i sittende stilling. Jeg ser rett i veggen og senker blikket til gulvet, hvor det tidligere var en liten opplyst flekk fra speilet. Jeg snur meg for å åpne gardinene, i håp om at solen bare har reist bak en liten sky. Selv om jeg egentlig er sikker på at solen ikke vil komme til synet igjen åpner jeg gardinene forsiktig og forventningsfullt til begge sider. Det var som forventet. Pissvær. Shortsen ligger fint brettet på stolen min. ‘Den har lagt der litt for lenge’, tenker jeg mens jeg tar tak og gjør klar til å ha den på. Gulvet er kaldt og gjør at huden begynner å nuppe. Samma. Det er juni, la meg få lov. Jeg tar også på meg tjukkeragger og en varm genser for å kompensere. Antydninger til en liten forkjølelse begynner å la seg merke i halsen samtidig som at nesen er kald. Da er det klart hva frokosten kommer til å bestå av. Te. Varm te med sitrongress og honning, beste fra paradis. Sunnmøringer; sommeren er forsinket.

-Lise Dybvik

Livets sirkel

395006_10150450526021491_1341640234_n
I det siste har jeg satt med den følelsen at jeg skal gjøre så mye jeg kan før livet tar slutt, men er det egentlig det det handler om? For meg er det kanskje aller best nå å bare ta én ting av gangen og ikke tenke på alt jeg skulle ha gjort i mellomtiden. Jeg kommer jo fortsatt til å ha ønsket om å kunne oppleve mer og mer, men let’s face it, man kan ikke gjøre alt. Vi har store begrensninger der de aller vanligste muligens er oss selv og tiden. Vi krangler med tiden støtt og stadig med å skvise inn all verdens av aktiviteter. Vel, noen av oss.

Over alt hører man “Slutt å drømme, du må begynne å leve”, “Ta tak i drømmene dine”, “Gjør drømmene dine til virkelighet”, “Lev livet”. Jeg har egentlig aldri skjønt den her. Kanskje er jeg for opptatt av det materialistiske? Skole? Skal man bare kaste fra seg alt og leve livet? Og hva er egentlig å leve livet? Jeg vet at jeg til tider kan tenke for mye fremover istedenfor å være tilstede her, nå. Jeg føler meg som den hykleren når jeg gjør sånn da jeg hele tiden har vært for å leve i nuet. 

The time will pass anyway, you can either spend it creating the life you want or spend it living the life you don’t want. The choice is yours. -unknown

Finnes det egentlig en fasit på livet? Jeg tror ikke det, og det er nok det som gjør at folk faller utenfor. MEN, det er nok også det som gjør at noen vokser seg til store, brennende stjerner. Jeg vil si at det aller viktigste er å gjøre det man vil, i alle fall ikke gjøre noe man ikke vil! Man får ikke en smakebit av alt på denne kloden, men vi er likevel en del av den. Livets sirkel. Jeg fant en nokså populær video på YouTube tidligere i dag som jeg falt pladask for. Du kan jo se selv og forhåpentligvis er du enig meg at dette er fantastisk! Jeg kjenner jeg blir rørt og savner tilhørigheten av det å delta i et kor (vokalgruppe). Check it out.