Hvorfor bryr vi oss?

Det er ingen hemmelighet at samfunnet har og fortsatt utvikler seg i en voldsom hast. Vi skal hele tiden rette oss etter det publikum vil ha, etter det som er akseptert og anbefalt. Gjennom såkalte sosiale medier skal vi bli kjent med hverandre og vokse større, men hvor godt kjent blir vi egentlig?

Ikke få har med jevne mellomrom irritert seg over andres oppdateringer på Facebook, Instagram, Twitter etc. Det kan være at de får mye oppmerksomhet og skryt for noe, at de poster unødvendig informasjon, eller rett og slett er for aktive. Hva er igrunn unødvendig informasjon, og for aktive deltagere på nett? Er ikke alt egentlig ganske unødvendig? Og kan man ikke bare scrolle videre når det dukker opp et navn man har sett litt for ofte i det siste?

Hvorfor bryr vi oss? 
Bak tastaturet og mobiltelefonen sitter en grøt av forskjellige personligheter. Det som kommer frem på skjermen stemmer ikke alltid med disse. Flere poster uhyggelige kommentarer på andres oppdateringer. Ikke alle gjør det her av jævelskap, men fordi de oppriktig vil ha frem egen mening og fordi den tilfeldigvis er annerledes enn din egen. De lager diskusjoner og folk setter seg på bakbena med en eneste gang, i full forsvar. Hvorfor blir vi slaver av publikum, et publikum som ikke hadde trengt å være der i utgangspunktet?
Vi søker hele tiden godkjennelse og oppmuntring hos andre. Dette gjelder ikke bare på nett, men også i hverdagen. Bevisst eller ubevisst tar vi i mot responsen vi får og handler så deretter.

Vennene mine har det mye bedre
Noe jeg synes er utrolig interessant er the Friendship Paradox. (Les en artikkel om det her). Vi blir hele tiden matet med alt det fine som skjer i livene rundt oss. Her er noen eksempler:
“Nå har jeg vasket hele huset og er klar for storbesøk.”
“Se så flink min kjære datter er! Gratulerer så mye med førsteplassen. Mamma er glad i deg.”
“Har akkurat baket tre kaker til guttungens kulturskoleavslutning.”
“Endelig ferdig med å strikke babyteppe til nurket!”
“Klar for tre varme uker i Alanya.”
“Kvalitetstid med kjæresten.”

Og man må jo bare regne med at disse kommer med bilder for å faktisk vise hvor flott det er. Hva gjør det her med oss? Vi begynner og sammenligne. Huset deres er så flott. Hun er så flink til å bake kaker. For en bra stil. Wow, han er flink å trene. De er populære. De har så mange venner på Facebook, så mange likes på Instagram. Hun poster så bra bilder hele tiden.
Disse tankene fører som regel én vei. Vi trykker oss selv ned fordi vi ikke baker kaker like ofte, fordi vi ikke trener hver dag, fordi vi ikke har like mange venner på Facebook, følgere på Twitter eller likes på Instagram. Det jeg gjør her nå i grove trekk, er å plassere de som er aktive på nettet i to kategorier: De som har, og de som tror de ikke har nok.

Hvordan var ferien din?
Fra barneskolen husker jeg blant annet at første dag etter ferien var veldig viktig, spesielt etter sommerferien. De fleste hadde fått seg nye klær og så relativt fresh ut første skoledag. Jeg vet ikke helt hva som var greia. Vi hadde jo allerede gått flere år sammen på skole så hvorfor skulle det være så viktig og gi et nytt inntrykk akkurat denne dagen?
Så kom det verste spørsmålet: Hvordan var ferien din? Det var ikke spørsmålet i seg selv som var så gale, men det at vi gjentatte ganger måtte skrive små stiler om hva vi hadde gjort i løpet av den tiden borte fra skolen. De fleste av oss hadde hatt en topp sommerferie, kunne ikke hatt det bedre. MEN, så blir den ene stilen etter den andre lest opp for klassen, og her begynner barna og sammenligne. Den ene eleven, som har hatt tidenes sommerferie med slektningene sine på camping-tur, gruer seg mer og mer til at stilen hans skal bli lest opp. Hvordan skal den måle opp mot ferien til hun som dro til Grand Canaria og red på kameler, og som fikk stjerneskudd i kakestykket selv om hun ikke hadde bursdag?

Skjønner dere greia? Den her eleven kunne ikke hatt det bedre, men med en gang noen andre viste til noe dyrere, flottere, større, så avtok betydningen av hans egen ferie. De som har, og de som tror de ikke har nok. På samme måte vil jeg si vi sammenligner hverandre gjennom sosiale medier. Samtidig er nettet et genialt sted hvor du kan være den du vil være, fremme de sider av deg selv som du vil publikum skal se, og lage kunstige assosiasjoner til deg selv. Folk vil deretter behandle deg annerledes på nettet enn i det virkelige liv. Og dersom kommunikasjonen bare foregår over nett, vil det ikke da etter hvert bli vanskeligere og ta kontakt med noen ellers? Jeg håper det ikke fortsetter å utvikle seg i denne retningen. Jeg vil kunne ta kontakt med venner (og bekjente for den saks skyld) uten vanskeligheter. Jeg vil bli kjent med folk som personen de er, og ikke den personen som blir fremstilt på nett. Men er vi villige til å gi opp all oppmerksomheten de store dobbel-veene gir oss?

Jeg har vel egentlig ikke kommet med noe svar til alle spørsmålene jeg har stilt gjennom teksten, men jeg håper bare at man kan begynne å tenke litt mer over ting som publiseres på nett. Nevner også igjen at alt jeg skriver ikke bare er som en kjeft på andre, men også en påminnelse til meg selv. 

Les også: Dobbel Underholdning

-Lise Dybvik

Tanker til tekst

SONY DSC
Opplever du noen gang at du forfatter dine egne hendelser i hodet ditt? Jeg gjør det, hele tiden. Helt fortapt i min egen lille boble kan jeg høre en stemme i hodet mitt som kommenterer hva jeg gjør. Ikke bare hva jeg gjør, men også hva som kan skje. For eksempel uheldige hendelser som et resultat at jeg krysset veien litt for tidlig. Og så videre et helt scenario. Noen ganger går fantasien min i ville baner, og jeg lar det skje. Fortellerstemmen i hodet mitt er fantastisk og jeg har flere ganger tenkt “wow, det her kunne blitt en super start på en bok!” 

Jeg har tatt tanken et hakk videre, satt meg ned ved tastaturet og prøvd å skrive. Der stopper det. Fingrene glir ikke over tastaturet slik som jeg vil. Det føles som om jeg har den beste historien, men ingen får høre den. Alt for mange tanker i hodet får meg til å krangle med meg selv om hvilket emne jeg skal skrive om, hvilken sjanger. Barnebøker, krimbøker, skjønnlitteratur, humor, noveller, fakta eller fiction. Hva med å starte med de vakreste øyeblikkene som sitter i minnet, eller fortellinger som farfar har fortalt meg gjennom årene. SONY DSC

Før tenkte jeg ofte på å skrive sangtekster, men her stoppet det også med blyanten. Melodien er lett, teksten høres bare bra ut i hodet. Det lengste jeg kom meg til var vel et vers. Et vers jeg prøvde meg på om og om igjen, til slutt føltes det bare ut som en røre av ord som ikke gav mening i det hele. Mine fantastiske tanker, hvorfor vil dere ikke ned på papiret?


Noe lignende skjer når jeg tenker på hva det skal bli av meg. Jeg har hatt mange klare planer om hva jeg skal bli, men når jeg står oppi det blir jeg usikker. Som en begynnelse har jeg meldt meg opp som privatist for å forbedre et par karakterer. Denne gangen skal det bli. Jeg har flere tanker om hva som skal skje til høsten, men ingen sikre foreløpig. Det er så alt for mye og velge i. Og når jeg får forbedret karakterene, jo da blir det ennå mer. Det går i tredje gir nå, ned fra fjerde fordi motstanden er litt verre. Det går ikke silkeglatt lengre, men det skal bli. Jeg kommer meg opp i fart igjen.

Ukens bøker
Sir Arthur Conan Doyle – En studie i rødt (originaltittel: A Study in Scarlet)
Anne-Cathrine Riebnetzsky – Forbannede Yngel (originaltittel: Forbandede Yngel)

– Lise Dybvik

Nedtellingen har startet (for lenge siden)

SONY DSCUtallige tanker svirrer rundt i hodet mitt for tiden, og det får de bare gjøre. Jeg budsjetterer kraftig og har stadig måttet snu på femmeren for å se om jeg har råd til diverse. Utgifter jeg var dårlig forberedt på klapser meg i trynet rett før avreise, men det skal gå, vin eller ikke, Bali jeg er klar! Søs har vært så snill å donert bort en koffert så jeg får med meg det mest nødvendige. Og da snakker vi reiseapoteket og Toro-poser først og fremst. (Og selvfølgelig kamera og pc i håndbagasjen.)

SONY DSC

Om under en uke skal vi levere inn et såkalt refleksjonsnotat hvor vi reflekterer over ulike spørsmål. Jeg driver å lurer på om jeg skal ta med meg internasjonalt førerkort og jeg må straks på shoppingraid for å handle inn litt (toro-poser) å fylle kofferten med. I tillegg tenker jeg å skaffe meg imodium comp mot den fryktede Bali-magen og Malaria-tabletter. Spent er jeg også på om passet mitt med visum blir sendt hjem i tide. Jeg kjenner meg relativt stresset og kan ikke skjønne at dagen for avreise nærmer seg så fort. Det er så mange jeg vil møte før jeg reiser, eller før de selv reiser. Alle forsvinner jo over alle hauger nå denne måneden, og jeg mister kontrollen. 
Liten digresjon: Jeg hadde meg en koselig Stranda-tur, type turist på Sunnmøre for å besøke ei venninne, og det så ut til at jeg aldri skulle komme meg hjem. Mer om det senere!

SONY DSC

Jeg gleder meg til jeg endelig sitter på flyet mot Bangkok. Da tror jeg skuldrene vil senke seg noen millimeter. Det blir forresten en tidlig morgen fra Vigra til Gardermoen, så blir det noen timer å vente før vi flyr videre til Bangkok. Enda litt mer venting, så seiler (flyr) vi mot Denpasar. Det blir et par lange dager, men jeg ser ikke mindre frem til det av den grunn. Jeg har forresten helt glemt av den rensingen som lille kameraet mitt skulle få, og jeg er stygt redd for at det er for sent nå, så jeg får nøye meg med litt flekkete bilder av og til. 

12 DAGER..

– Lise Dybvik

Romjulsvaner

1309405-12-1362608752634
http://www.bloglovin.com/blog/11505611/?claim=b86mybrm43r
Klokka er nullnull-femten, og jeg er allerede på mitt andre innlegg her inne. Hey Bra Døgnrytme, skal vi bli kjent? Hver dag siden 3. juledag har søvnen hvert håpløs. Jeg mener… Jeg har vært våken til firetiden noen netter, syvtiden andre netter, mens jeg gjerne har sovet til tolv og to om dagen. Mediene jeg når tak i fra senga er mye skyld i dette. Det har seg nemlig slik at jeg har blitt hekta på Friday Night Lights, og dere vet åssen det er med serier: episodene slutter alltid på en slik måte at du bare måå se en til. Dersom du ikke klarer å bryte deg ut av dette, ja så har du satt deg selv i et farlig mønster, Lise!

Jul, romjul og nyttår er vel den tida nyrene får gjennomgå, og det å balansere dette med jobb har satt sitt preg. Siste året på videregående betyr russetid, og jeg trenger vel egentlig ikke å gå noe nærmere inn på akkurat det. Uansett har jeg også endt opp som sjåfør til tid og annen, noe som er helt ok. Helt ok for meg, men ikke for nattesøvnen. “Essda, jeg får ta det igjen.”
Shit, jeg høres ut som den fylliken! Jeg har vel stort sett vært flink denne tiden og resultatet av at flaska har stått igjen uåpna, var en del runder til og fra venner og et sykehusbesøk.

Etter hvert som denne “dagboken” blir noen dager gamle vil folk legge merke til at jeg hele tiden prater meg bort. Planen her var egentlig å komme med nyttårsforsettene, men du ser jo hvordan det gikk. Det er vel kanskje bedre å bare skrive det som faller inn da?

Over og ut, ja særlig!
– Lise Dybvik