Tanker til tekst

SONY DSC
Opplever du noen gang at du forfatter dine egne hendelser i hodet ditt? Jeg gjør det, hele tiden. Helt fortapt i min egen lille boble kan jeg høre en stemme i hodet mitt som kommenterer hva jeg gjør. Ikke bare hva jeg gjør, men også hva som kan skje. For eksempel uheldige hendelser som et resultat at jeg krysset veien litt for tidlig. Og så videre et helt scenario. Noen ganger går fantasien min i ville baner, og jeg lar det skje. Fortellerstemmen i hodet mitt er fantastisk og jeg har flere ganger tenkt “wow, det her kunne blitt en super start på en bok!” 

Jeg har tatt tanken et hakk videre, satt meg ned ved tastaturet og prøvd å skrive. Der stopper det. Fingrene glir ikke over tastaturet slik som jeg vil. Det føles som om jeg har den beste historien, men ingen får høre den. Alt for mange tanker i hodet får meg til å krangle med meg selv om hvilket emne jeg skal skrive om, hvilken sjanger. Barnebøker, krimbøker, skjønnlitteratur, humor, noveller, fakta eller fiction. Hva med å starte med de vakreste øyeblikkene som sitter i minnet, eller fortellinger som farfar har fortalt meg gjennom årene. SONY DSC

Før tenkte jeg ofte på å skrive sangtekster, men her stoppet det også med blyanten. Melodien er lett, teksten høres bare bra ut i hodet. Det lengste jeg kom meg til var vel et vers. Et vers jeg prøvde meg på om og om igjen, til slutt føltes det bare ut som en røre av ord som ikke gav mening i det hele. Mine fantastiske tanker, hvorfor vil dere ikke ned på papiret?


Noe lignende skjer når jeg tenker på hva det skal bli av meg. Jeg har hatt mange klare planer om hva jeg skal bli, men når jeg står oppi det blir jeg usikker. Som en begynnelse har jeg meldt meg opp som privatist for å forbedre et par karakterer. Denne gangen skal det bli. Jeg har flere tanker om hva som skal skje til høsten, men ingen sikre foreløpig. Det er så alt for mye og velge i. Og når jeg får forbedret karakterene, jo da blir det ennå mer. Det går i tredje gir nå, ned fra fjerde fordi motstanden er litt verre. Det går ikke silkeglatt lengre, men det skal bli. Jeg kommer meg opp i fart igjen.

Ukens bøker
Sir Arthur Conan Doyle – En studie i rødt (originaltittel: A Study in Scarlet)
Anne-Cathrine Riebnetzsky – Forbannede Yngel (originaltittel: Forbandede Yngel)

– Lise Dybvik

Alt på én gang

SONY DSC

Mars har til nå vært fryktelig hektisk. Det som står på planen herfra er jobb, dans, prøver (pluss en hel hau med lekser som blir større og større), Dagfinn Lyngbø, UKM fylkesmønstring (jepp, jeg kom videre) og diverse. Jeg var på legekontoret tidligere og fikk i meg hele fire vaksiner, og jeg kjenner det har vært godt å være hjemme til tross for det. Jeg har ikke vært så flink til å øve til historieprøven, noe jeg kanskje burde ha gjort når jeg hadde anledningen. Istedenfor har jeg lest ut The perks of being a wallflower. For første gang i min livshistorie har jeg begynt å gråte av en bok, og da delvis fordi den var slutt. Neste på lista er Sankta Psyko, og jeg har ennå ikke begynt på prøvepugging. Fy! Jeg og lillebror sitter i hver sin stol og leser nå, hihi.
Og… som en liten update så har jeg betalt første studieavgiften til Bali. Den svei for ei studentlommebok for å si det sånn! Og så klart, tok jeg vaksinene i henhold til reisen i tillegg til hjernehinnebetennelsevaksina, som russen er så sterkt anbefalt å ta. Med det kan jeg også si at russeklærne kom i går, som jeg var så utrolig redd for at skulle være for lite. Guess what, det passa jo perfekt! Nå venter jeg egentlig bare på morgendagen hvor jeg kommer til å være publikum til Dagfinn Lyngbø. Det kan bli meget bra.

“Nye” ord fra lærerne:
1. Seffers
2. Biff

Hvilke begrensninger finnes det til hvor man kan sette en vaksine? Jeg mener… er det ikke litt rart å sette sprøyta i nakken ned mot skuldra?

-Lise Dybvik

Teite lærere eller ukule karakterer?

SONY DSC

Gjennom snart tretten år på skole har jeg lært og erfart mye. Noen ganger føler du deg urettferdig behandla, enten fordi lærerens vurderinger er strenge, eller fordi andre, som ikke gjør en dritt i faget, får bedre karakterer enn deg selv. Jeg kan ikke telle på én hånd hvor mange ganger jeg har snakket tilbake til lærerne i en ufin tone. Jeg har kjeftet, jeg har gått min vei og protestert. Noen lærere blir favoritter, mens andre får man bare nok av. Jeg er ikke den eneste. Dette går, ikke utenkelig, også andre veien. Læreren har sine favoritter og sine syndebukker. Det er i alle fall det vi har lært siden første klasse. Stjerneeleven, som alltid hadde god tone med læreren. Og bølla, som prøvde alt for å passe inn.

I mine tre første skoleår var jeg “hun der”. Hun, som ga klem til lærerinnene etter timen var over. Hun, som var med i elevrådet. Og hun, som alltid bar inn frukt og melk i storefri. Så kom tiden da vi flytta. Jeg bytta skole og måtte finne meg en ny rolle. Jeg endte opp som en type guttejente, og det har jeg vært siden. En episode jeg husker veldig godt var en gang vi hadde skidag. Vi var så og si ferdig, og skulle gå opp hele den bratte bakken. Traske i djupsnøen. Jentene, så lett på fot med sine langrennski, akebrett og rompebrett. Jeg og resten bakerst med store tunge slalomski. (Dette var med det samme vi hadde flyttet omtrent). Ei av dem der framme ropte bak til meg: “Hvorfor går du med dem?” Gutta. Etter måten hun spurte på å dømme, visste jeg at jeg ikke kunne være ærlig. Jeg svarte med noe så patetisk som at “dere går jo så fort!” Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke sa mye der jeg gikk bake med de andre, men jeg var rett og slett bare utilpass med jentene. De snakket aldri om ting som interesserte meg, og det jeg sa var teit. Siden den gang har jeg vært den som har sittet bakerst i klasserommet. Bakerst i klasserommet turte jeg å si ting. På den stolen var jeg komfortabel. Nå kunne jeg være tøff. Dette hjalp meg i å snakke. Jeg følte ikke at alle glodde meg i nakken hvis jeg sa noe dumt i timen, jeg kunne bare stirre tilbake til de snudde seg igjen. Uansett, nå kunne jeg delta i timen også. Etter hvert kunne jeg sitte hvor som helst og fortsatt være “tøff”. Slik følte jeg det i alle fall. Noen lærere la sin elsk på meg fordi jeg etter hver elevsamtale avslørte meg selv. Jeg var ikke så tøff som jeg skulle ha det til. Andre lærere ble forbanna hver gang jeg åpna munnen, og det måtte jeg jo utnytte. Det var gøy, jeg fikk jo oppmerksomhet… fra hele klassen! Ohboi

SONY DSC

Jeg gjorde det da, og jeg står fortsatt på at rett skal være rett, men jeg merker ofte at det er jeg som er teit, ikke lærerne. Jeg tenkte stygt om de som gav meg dårlige karakterer når jeg vet at det var min egen feil (nei, jeg snakker ikke om alle gangene). Jeg kunne ha øvd mer, for som regel så vet man hva som forventes av en. Jeg kunne sittet å pugge lenge før istedenfor de to timene før jeg skulle legge meg, dagen før! Mye lekser er kjipt, og ja, til tider blir det alt for mye. Men, likevel skal man kunne komme seg igjennom det. Alt handler om prioriteringer. Og jeg har vel kanskje ikke vært den som har prioritert skolen, until now.. Sisteåret på videregående, og jeg har tatt meg i nakken. Jeg har jobba intenst med skoleoppgavene (i de fagene jeg liker). Det har slitt på meg og blitt sene kvelder, men jeg har likevel prøvd. Dette viste seg på karakterene. Jeg vet ikke, men det synes til at jeg “liker” flere lærere i år. De er godtatt. Kan det ha noe med at jeg ikke lenger skylder på lærerne for mine egne feil? Keep it this way. Og selvfølgelig har man dem som gir deg mindre bra karakter på noe som du har jobbet beinhardt med, og som ikke gir deg en riktig god begrunnelse for vurderingen. Da blir jeg sint. Jeg skal vite hvorfor. Greit, ok, jeg fikk en dårlig karakter, men fortell meg hva jeg trenger å gjøre for å komme på rett kjør igjen? Please..

-Lise Dybvik

Innelørdag

SONY DSC

Dagen starta rolig med noen timer på gulvet for å sortere puslespillbrikker. Kan du forstå vitsen i å lage et puslespill der sytti til åtti prosent av det er svart? Puslespillet er jo fint da så kan ikke akkurat klage. Én ting er i alle fall sikkert, og det er at jeg får prøvd ut tålmodigheten min. Så hvem vet, kanskje det er en bra ting..
Nå er magen mettet på taco og jeg gleder meg til å lese videre i boka mi. Ikke noe mer puslerier i kveld (jeg lover ingenting), ryggen min tar knekken på meg. Jeg får uansett prøve å lese litt videre å se om jeg blir noe trøttere av det så jeg får legge meg tidlig. Det er på tide å venne seg til tidligere kvelder og morgener. Lykke til. Skolestart er “allerede” på mandag og det kan fort bli veldig hektisk, spesielt nå før terminskifte. Fin lørdagskveld til deg. 

– Lise Dybvik