“FØRSTE GANG” i tjuefjorten

Vi er allerede godt ute i februar – hei, hvor tiden flyr – , men ikke før nå har jeg virkelig tenkt over alle de nye erfaringene jeg har tatt med meg som et resultat av fjoråret. Noe av det aller viktigste tjuefjorten har brakt med seg er muligheten til å kunne stå på egne bein. Kanskje sier jeg akkurat det samme neste år og året etter, men da vil jeg også sitte igjen med enda flere erfaringer. Jeg har det siste året fått kjenne mer på ansvar. Folk har tidligere fortalt meg at jeg er en ansvarsfull person, men ikke før den siste tiden har jeg skjønt betydningen av dette, og må nå prøve å leve opp til det. En annen viktig sak, som telles på første hånd, er at jeg har blitt bedre kjent med meg selv. Jeg skal ikke si at jeg vet hvem jeg er, for plutselig gjør jeg noe ikke engang jeg kunne kommet på å gjøre. Som for eksempel og kaste meg ned et fossefall (check). Anyway. Jeg tenkte så å lage en liten liste over de første gangene jeg husker best.

SONY DSC

1.Legevakta midt på natta. Tjuefjorten ble innledet av at jeg kjørte min venninne på legevakten etter et matlaging-uhell under nyttårsfeiringen. Det gikk bra! 2.Utstilling. Kom til å melde meg på UKM for første gang med bilder. Se her. 3.Stand-up. Det er trist at jeg ikke før har vært på en stå-opp-forestilling, men flere skal det bli heretter. Dagfinn Lyngbø stod på scenen den gangen med STEREO. 4.Vaksiner i nakken. For å forberede meg både på russetid og Bali-opphold skulle fire vaksiner settes samtidig. Jeg fikk en i hver overarm og en på hver side av nakken. Hjelp! 5.Jobbintervju. Selv om jeg har jobbet siden jeg var fjorten, har jeg aldri før våren tjuefjorten hatt et jobbintervju. 6.Fin-servise. Det stemmer, jeg har begynt (og er snart ferdig) og samle på asjetter og alt det som følger med. Ikke dumt å ha det meste fra før, før man flytter ut. 7.Nattevakter. I sommer begynte jeg å jobbe som trafikkdirigent, noe som har ført med seg en del nattarbeid. 8.Er det politiet? Å ringe politiet i seg selv kan gi et lite sug i magen, i alle fall når du får beskjed om å følge etter en som kjører uansvarlig på veiene. 9.Adresse: Utlandet. Har for første gang vært bosatt i utlandet. Nå skal det sies at det var bare tre måneder, men det teller! Jeg bodde med en herlig gjeng på Bali i Indonesia.

SONY DSC

10.Lysende alger. Du vet de som lyser opp paradisøyene i filmer på nattestid? Har sett på dem, har tatt på dem. 11.Rafting. To nydelige timer gjennom Balis jungel og et lite stup på fire meter hvor jeg på forhånd trodde jeg skulle dø. (Men når man først har gjort det så vil man bare mer). 12.Festival. Det er flaut å si det, men jeg var på min første ordentlige festival i sommer. En uke innom Hove som jeg aldri kommer til å glemme! 13.Holde i saker og ting. I tjuefjorten holdt jeg slange, apekatt og ekte hodeskaller (+knokler). 14.Tattis. Ingen jomfru lenger og huden er merket for livet. Jeg liker det! 15.Mani-pedi. En første tur ble raskt til flere. Hadde det ikke vært for Bali-turen og et indre ønske om å bli litt mer feminin. 16.Fengselsbesøk. Les om min opplevelse av Kerobokan HER. 17.Gay_Club. Det måtte jo prøves ut. Realiteten var høyt forbi forventningene, men jeg har heller aldri før blitt så innmari sliten i hodet etter så kort tid. 18.Bestige en vulkan. Gunung Anung var fjellet for oss tøffinger, både de som sprang til topps og vi som hang litt etter. Fjellklatring fikk en ny betydning, for dette var så absolutt ikke bare en fantastisk gåtur: vi klatret hele veien opp mot skyene og så videre mot universet etter at vi hadde passert skyene. Til tross for hvor knust vi var i beina når vi kom ned igjen, venter jeg bare på neste klatretur. Det her var moro (slash døden)! 19.Snorkel-tur i paradis. Livet utenfor Gili-øyene er noe av det vakreste som sitter i minnet. Alle de fargede fiskene, og følelsen av å være så liten i en så stor verden var fantastisk.

SONY DSC

20.Løpe-løpe-løpe. Både det å springe for en sak og å gjøre løping på stranda om morgenen til en rutine har gjort godt for kropp og sinn. 21.Pusle-pusle-pusle. Det bringer blandede følelser av å fullføre et puslespill. En slags tomhet fordi man må finne på noe annet hver gang man kjeder seg, kanskje få seg et liv? Og en glede over å trykke ned brikke nr. 2000 og vite at man faktisk har fullført noe man har brukt lang tid på. 22.Surfing. Drukning. Kall det hva du vil. Det er flaut å si at jeg bare har tatt meg tid til en surfe-tur i løpet av Bali-oppholdet. Det var artig, men skummelt når jeg ikke var så flink. Ja, jeg skulle nok ha lært meg det litt bedre, men latskapen og tanken på at de store bølgene kom til å drepe meg tok overhånd. Jeg overdramatiserer nok litt, men når bølgen først fikk tak så var det ikke så veldig gøy lenger. 23.Truse-røsk i fossefall. For å veie litt opp mot pingla som prøvde seg med surfebrettet, så prøvde hun seg også i fossefallene. En utrolig gøy sklie nedover berget jeg bare ikke kunne få nok av. Vi trenger ikke prate så mye om de tøffingene som hoppet fra 15 meter rett ned. 24.Seremoni. Vi tok tjuefjorten med på seremoni hvor Barongen og jentene hans dansa i timevis. Vi ville se litt mer, men ble for utålmodig og trette til å følge med på resten. 25.Trehjuls-taxi i Bangkok. Med andre ord raskeste vei tilbake til hotellet vårt før vi skulle reise hjemover. SONY DSC

Tre ting jeg har lært: 
– Én antibac på tre måneder er mer enn nok!
– Ikke lov at du kommer til å sykle hver dag når det uansett ender opp med moped eller andre transportmidler.
– “Mer om det senere!” kommer aldri til å skje.  

 
– Lise Dybvik

ON SHAKY GROUND

Hva skal til for å snu en sak på hodet? -En sak som allerede har blitt kastet rundt på i hele ti år. Hvorfor haster det slik akkurat nå, kan vi ikke satse på ti år til?

FORELESNINGER: Myuran Sukumuran har sørget for gjennomføringen av filosofiforelesninger i fengselet. Foto: Privat

I begynnelsen av Bali-oppholdet besøkte vi Myuran Sukumaran i Kerobokan-fengselet ved Denpasar. På det tidspunktet visste vi at både han og Andrew Chan var dødsdømte, men realiteten av dette var det vanskelig å skjønne. Her kan du se innlegget jeg skrev etter vårt første fengselsbesøkBesøkene videre gjorde at jeg fikk bli litt kjent med Myuran, som det overhodet ikke finnes noe vondt i. Bali Nine er gruppen australiere som i 2005 ble arrestert for narkotikasmugling. Disse befinner seg i fire forskjellige fengsler hvorav noen har fått mildere straff enn andre. Myuran og Andrew har begge søkt benådning hos presidenten, men Indonesias nye president har valgt å gjenoppta dødsstraffen. Forrige søndag (18. Januar 2015) ble seks narkodømte fanger henrettet, fire menn og to kvinner. Myuran Sukumaran og Andrew Chan er de neste på Indonesias “dødsliste”. I forgårs ble også Andrews bønn om nåde avvist. Henrettelsen kan skje når som helst og antall dager er ikke til å stole på.

Andrew and Myuran, two young Australians, face execution in Indonesia. They have admitted trying to traffic drugs to Australia. They have exhausted their appeals. All that can save them is clemency from Indonesia’s President, Joko Widodo. We ask you to help in respectfully seeking clemency.

Gjennom besøkene våre fikk vi være vitne til arbeidet Myuran har gjort i og for fengselet og rehabiliteringsprosjektet han har satt igang for de andre innsatte. Han har gitt dem et lys for fremtiden og et grunnlag til blant annet å leve av noe når tiden i fengselet er over. Han viser tydelige tegn til rehabilitering og vi er flere som prøver å gjøre en innsats for at australieren skal få livstid fremfor døden. Straffen er for streng for handlingene som har blitt gjort, og ikke minst for det gode han har gjort i ettertid. Nå er det Myuran og Sukumaran som så sårt trenger et lys for fremtiden.

Man føler seg ganske hjelpeløs når man sitter på andre siden av kloden og bare taster på en datamaskin, men husk dette: Hvert ord er med på å skape oppmerksomhet og diskusjon rundt temaet. Og det gir et helt annet inntrykk enn for oss som har sett det på nært hold, men vi trenger støtte fra flere. Jeg ber nå om to minutter av din tid til å signere Mercy Campaign i dag: MERCYcampaign

Håpet er der fortsatt og derfor prøver vi så lenge muligheten er der… før tiden renner ut.
Continue reading “ON SHAKY GROUND”

SNAKKES ALDRI

10847373_647612315347383_6884925115456213688_oNår du sier ha det til noen er det alltid ekstra vanskelig hvis man ikke kan si det sikkert at dere kommer til å møtes igjen. Noen du kanskje har hatt god kontakt med (i mitt tilfelle bodd med i tre måneder), men kanskje aldri ser igjen. Jeg husker ikke hvem det var, men når vi stod der gråtende på flyplassen “klar” til å skille lag, hørte jeg noen si slapp av, du ser’n igjen. Hvem kan si noe sånt for sikkert? Du vil så gjerne se igjen de fleste, men hva er garantien for at det faktisk skjer?

10898000_10204677329026013_7937797043104659597_n

Noen bånd har blitt sterkere enn andre på over tre måneder og noen er man helt sikre på at man vil se igjen. Kanskje møter man noen av dem på gata en dag i Oslo, eller krasjer inni noen på E6’n (håper for guds skyld det ikke skjer!), treffer på dem i skitrekket eller søler øl på skjorten til en under sommerfestivalen. Andre treffer man i planlagte omstendigheter etter hvert. Ønskelisten består ikke lenger av gitarstemmer, lydanlegg eller bokhyller (eller jo, bare veldig langt nede), men heller turer hit og dit hovedsakelig for å treffe flotte mennesker.
Spar opp penger, reis dit flokken er, få dem til å møte deg en plass begge kunne tenkt seg uansett. Slå to fluer i en smekk og dra med deg noen til en annen by for å treffe sistemann. Noen snakkes om ikke så alt for lenge ser du. Blunkefjes.

– Lise Dybvik

Trygt hjemme

Men, hallo verden! For nøyaktig én uke siden landet jeg på Ålesund Lufthavn (Vigra). Jeg har levd i en liten boble siden den tid, eller rettere sagt tullet inn i et varmt fleece-pledd. De siste ukene har gått utrolig raskt, og en tur innom Thailand stoppet ikke akkurat tiden opp. Vi unnet oss tre netter på Phi Phi og et par i Bangkok. Førsteinntrykket av Bangkok sier meg at jeg ikke trenger å reise hit flere ganger, men Phi Phi var virkelig noen stille dager å sette pris på. Vi bodde fem stykk i en Bungalow ved Toh Koh Beach Resort. Da båten som tok oss dit skrudde av motoren, ble det helt stille. Så stille at jeg først da la merke til all støyen som hadde omringet oss på Bali. Så stille at jeg kunne kjenne skuldrene endelig senke seg. Så stille.. var det ferie.SONY DSC

Når jeg tenker tilbake på tiden vi brukte på Bali så må jeg innrømme at jeg savner det, men selv om været, utsikten og opplevelsene har vært på topp er det først og fremst menneskene jeg vil tilbake til. Døgnrytmen min er ikke på plass enda så det hender at jeg står opp tidlig. I tillegg, siden jeg har vært syk, har det vært umulig ikke å sove om dagen. Det er så trist å våkne opp uten en sjel å se før alminnelige folk står opp. Det er ikke lenger alltid noen som er våken til enhver tid, eller som du kan vekke på pur F, og jeg kan ikke lenger sette meg ut T-skjorten midt på natta.

SONY DSC

Selv om jeg savner mye er det godt å være hjemme. Hjemme til familien og til barna (dyrehagen). I morgen skal jeg tilbake i jobb etter at jeg kom hjem syk fra Thailand. Jeg har gått en ukes tid nå uten å høre ordentlig (skyldes et lite hull på trommehinnen etter flyturen), i tillegg til øye-betennelse og feber. Satser på at formen er på topp i morgen så den samsvarer med humøret, for i dag er jeg så glad!

– Lise Dybvik

Trunyan-tur

SONY DSC

SONY DSC

På lørdag tok vi oss en dagstur til Trunyan, etter å nærmest ha slept enkelte ut av senga, Vegard. Vi hadde noen stopp undervegs, og stopp nummer én var Bantuan-tempelet. Noen trøtte sjeler her og der, men smilet klistres på likevel. – Eller klistres i bakken?
SONY DSC

SONY DSC
Vi hadde et kort stopp før Kintamani og lekte litt riskokere, glefset i oss litt usmakelig is og speidet utover ris-åkrene. I Kintamani spiste vi lunsj og nøt den samme utsikten som vi gjorde helgen før da vi klatret Mount Agung (mer om dette kommer senere). I bakgrunnen på bildet under ser du vulkanen Batur.
SONY DSC

SONY DSC

Ankommet Trunyan blir vi møtt med hodeskaller og en hel haug med det vi nordmenn anser som søppel. På bakken ligger det hårkammer, tannbørster, stoffstykker, snop-papir, keramikkskåler og lykkemynter. Alt det her er gaver. Gaver til de menneskene som ligger der. De som ikke er døde enda. Under små flisehytter ligger mennesker og råtner, som var oppe på beina for 25 dager siden. Huden er skrumpet inn, munnen er åpen, alt er der. Det er ufattelig at det vi så der var døde mennesker, det gikk ikke opp for oss da og har enda ikke gått opp for meg. Det du ofte ser i filmer var plutselig rett fremfor oss. Vi ble fortalt at disse menneskene ikke regnes å være døde før alt kjøttet på kroppen er borte. Derfor gir folk gaver til de som ligger der: Pengegaver, bilder, røyk, tannbørster osv.

SONY DSC
Foto: Vegard Ulvund

Etter alt kjøttet er borte, blir de “nye” hodeskallene plassert sammen med de “gamle”. Resten av skjelettet blir lagt i en annen haug. Nå har trærne sugd opp sjelen deres og den illeluktende osen. Denne lange prosessen har nå hjulpet sjelen videre.

SONY DSC
Foto: Vegard Ulvund

SONY DSC 


Det er 2 uker igjen av oppholdet her på Bali, eksamen er fullt igang igjen og tiden begynner å bli knapp. Stemningen har endret seg den siste tiden og sukket blir større for hver gang noen nevner hvor mange dager det er til hjemreise. Flere av oss reiser enten til Thailand på vei hjem eller en svipp-tur til Australia når de først er på andre siden av kloden.

– Lise Dybvik

 

Apekatter (Nord-Bali)

SONY DSC

På vei hjem fra Nord-Bali stoppet vi på en fortauskant for å hilse på noen skjønne. Jeg satt meg ned med vannflasken mellom bena og før jeg visste ordet av det, var flasken allerede long gone. De er lure, apekattene, og man skal være forsiktig med å komme for nærme. Strekk for all del ikke ut armen dersom du ikke har enten banan, nøtter eller jordbær å gi!
SONY DSC

SONY DSC SONY DSC SONY DSC

– Lise Dybvik

Tur til fossefallene (Nord-Bali)

SONY DSC

Søndag morgen forrige uke reiste vi fra Lovina i Nord-Bali mot fossefallene. Sambangan heter området vi befant oss i og Aling-Aling var navnet på det største fossefallet på over tretti meter. Det var en fin tur i seg selv, med bratte trapper både oppover og nedover, men det å endelig få bada seg litt i ferskvann var noe å sette pris på. Man kunne hoppe fra ni og femten meter eller prøve en utrolig artig sklie nedover fjellsiden. Jeg gikk ikke så langt som å hoppe, men trosset likevel høydeskrekken litt med den sklia.

SONY DSC SONY DSC SONY DSC SONY DSC SONY DSC SONY DSC SONY DSC


Ferieuken er i gang og Gili-dagene nærmer seg. Vi satte igang ferien med Toga-fest på fredagen. For å få mest ut av ferien og distansere oss litt fra filosofien har vi prøvd å fylle opp hele uken med aktiviteter. I dag blir det paragliding mens i morgen blir det waterbom.

– Lise Dybvik