Helg muligens?

3

Pfhh… hei verden! Tenk å kunne ha det så travelt at du glemmer dine ukentlige rutiner, som å sette seg ned å skrive litt, slappe av. Tenk å glemme å slappe av. Det har jeg klart meget bra den siste tiden. Bursdagsfeiringer har stått på planen blant andre saker som for eksempel skole! Ush.. Jeg gleder meg til vinterferien kommer. Da skal jeg sette meg ned med en bok (og ikke fordi særemnet sier jeg må). Jeg skal slappe av og stresse ned. Det å være stressa er noe jeg ikke har hatt noe kjennskap til selv, men nå siste månedene – åh fy! 

Anyway.. Typen skulle kjøpe wienerpekan (to-for-tier’n på Joker), og heldig var vi som fikk de rykende ferske! Nå har vi akkurat bestilt hotell fra i dag til i morgen, riktig-nok bare i byen, men jeg klager ikke i det hele tatt! Nå er det endelig tid for å faktisk slappe av noen timer, før jeg i morgen må sette meg ned å pugge til prøve -Yey. Ha en fin lørdag gjeng!

-Lise Dybvik

Dobbel underholdning

SONY DSC

For noen dager siden gikk jeg igjennom 2013-krukka mi med opplevelser og happenings utover året. Jeg må ærlig innrømme at det var mye av det jeg ikke husket. Så tenker jeg, hvorfor i alle dage husker jeg ikke slike gode opplevelser? Men jeg kommer på svaret ganske kjapt: Jo fordi, mobiltelefonen har kjent på opplevelsene, ikke jeg. Så mange ganger som jeg har prøvd å holde hånden i ro for å få et perfekt filmopptak. På denne måten kan jeg se tilbake på det senere, noe som er en flott ting. Likevel merker jeg at underholdende media har tatt helt overhånd og det er svært få som lever i presens. Istedenfor blar man bare opp i media når man trenger å friske opp minnet. Jeg har vært med på mye i år og det skremmer meg at jeg trengte de lappene i 2013-krukka mi for å komme på alt (det meste) jeg hadde gjort. Massemedia husker det for oss, det er det som er problemet.

SONY DSC

Om ikke det er nok med at media fungerer som vår hukommelse, trenger vi også dobbelt opp med underholdning. I en samtale rundt bordet her hjemme, kom det opp at kino har blitt kjedelig. Jeg, personlig, blir rastløs like etter det har passert én time av filmen, da får jeg makk i ræva, enten jeg er hjemme eller på kino. Jeg piner meg gjennom den siste delen, sjekker telefonen eller noe sånt. Again, the problem. Kino har ikke blitt kjedelig, og filmene har ikke blitt for lange. Det er vi som er alt for avhengige av oppdateringer på feeden, som hele tiden må sjekke snapchat, mail, facebook, instagram, pheed & u name it. Og gjett hva jeg gjør nå! TV står på, jeg sitter i godstolen og taster på PC med mobilen på armlenet. For et liv..

Put away your phones and cameras and just be human for a while

– The Lumineers’ vokalist stoppet musikken midt i introen til låta Ho Hey da han foreslo at publikum skulle legge fra seg duppedingsene og slutte å gjemme seg bak de skjermer og blitz.O’lala this I like! Les artikkelen (fra mars 2013) på DailyMail. Oppfordrer til å gi dere selv noen minutter til å tenke gjennom det her. I tillegg har det gått rundt en video om dagens telefonbruk som du kanskje har sett allerede, men ta en titt hvis ikke. I Forgot My Phone. Om du har det vanskelig for å legge fra deg mediene, prøv i alle fall å stoppe med dobbeltunderholdningen, som vi mange er så besatt av. Skru av internett-tilgangen og gi deg selv litt privatliv.

Lise Dybvik

Cancer / Krepsen

ImageImageImageImageImageImageImageImageImageImageImageImageImageImageImageImage

WOHA! Her får man passet sitt påskrevet! Jeg har scrolla gjennom thezodiaccity og tittet på stjernetegnet mitt. Litt interessant å se når det er så mye som stemmer! Mye her som virkelig traff meg. Jeg kan ikke si mer enn at du forhåpentligvis får mye utav thezodiaccity. Check it out. Ønsker alle en strålende lørdag, og en fortsatt fin helg. Jeg skal på jobb om en liten stund, så regner jeg med at det blir litt kompistid senere. God helg!

-Lise Dybvik

Teite lærere eller ukule karakterer?

SONY DSC

Gjennom snart tretten år på skole har jeg lært og erfart mye. Noen ganger føler du deg urettferdig behandla, enten fordi lærerens vurderinger er strenge, eller fordi andre, som ikke gjør en dritt i faget, får bedre karakterer enn deg selv. Jeg kan ikke telle på én hånd hvor mange ganger jeg har snakket tilbake til lærerne i en ufin tone. Jeg har kjeftet, jeg har gått min vei og protestert. Noen lærere blir favoritter, mens andre får man bare nok av. Jeg er ikke den eneste. Dette går, ikke utenkelig, også andre veien. Læreren har sine favoritter og sine syndebukker. Det er i alle fall det vi har lært siden første klasse. Stjerneeleven, som alltid hadde god tone med læreren. Og bølla, som prøvde alt for å passe inn.

I mine tre første skoleår var jeg “hun der”. Hun, som ga klem til lærerinnene etter timen var over. Hun, som var med i elevrådet. Og hun, som alltid bar inn frukt og melk i storefri. Så kom tiden da vi flytta. Jeg bytta skole og måtte finne meg en ny rolle. Jeg endte opp som en type guttejente, og det har jeg vært siden. En episode jeg husker veldig godt var en gang vi hadde skidag. Vi var så og si ferdig, og skulle gå opp hele den bratte bakken. Traske i djupsnøen. Jentene, så lett på fot med sine langrennski, akebrett og rompebrett. Jeg og resten bakerst med store tunge slalomski. (Dette var med det samme vi hadde flyttet omtrent). Ei av dem der framme ropte bak til meg: “Hvorfor går du med dem?” Gutta. Etter måten hun spurte på å dømme, visste jeg at jeg ikke kunne være ærlig. Jeg svarte med noe så patetisk som at “dere går jo så fort!” Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke sa mye der jeg gikk bake med de andre, men jeg var rett og slett bare utilpass med jentene. De snakket aldri om ting som interesserte meg, og det jeg sa var teit. Siden den gang har jeg vært den som har sittet bakerst i klasserommet. Bakerst i klasserommet turte jeg å si ting. På den stolen var jeg komfortabel. Nå kunne jeg være tøff. Dette hjalp meg i å snakke. Jeg følte ikke at alle glodde meg i nakken hvis jeg sa noe dumt i timen, jeg kunne bare stirre tilbake til de snudde seg igjen. Uansett, nå kunne jeg delta i timen også. Etter hvert kunne jeg sitte hvor som helst og fortsatt være “tøff”. Slik følte jeg det i alle fall. Noen lærere la sin elsk på meg fordi jeg etter hver elevsamtale avslørte meg selv. Jeg var ikke så tøff som jeg skulle ha det til. Andre lærere ble forbanna hver gang jeg åpna munnen, og det måtte jeg jo utnytte. Det var gøy, jeg fikk jo oppmerksomhet… fra hele klassen! Ohboi

SONY DSC

Jeg gjorde det da, og jeg står fortsatt på at rett skal være rett, men jeg merker ofte at det er jeg som er teit, ikke lærerne. Jeg tenkte stygt om de som gav meg dårlige karakterer når jeg vet at det var min egen feil (nei, jeg snakker ikke om alle gangene). Jeg kunne ha øvd mer, for som regel så vet man hva som forventes av en. Jeg kunne sittet å pugge lenge før istedenfor de to timene før jeg skulle legge meg, dagen før! Mye lekser er kjipt, og ja, til tider blir det alt for mye. Men, likevel skal man kunne komme seg igjennom det. Alt handler om prioriteringer. Og jeg har vel kanskje ikke vært den som har prioritert skolen, until now.. Sisteåret på videregående, og jeg har tatt meg i nakken. Jeg har jobba intenst med skoleoppgavene (i de fagene jeg liker). Det har slitt på meg og blitt sene kvelder, men jeg har likevel prøvd. Dette viste seg på karakterene. Jeg vet ikke, men det synes til at jeg “liker” flere lærere i år. De er godtatt. Kan det ha noe med at jeg ikke lenger skylder på lærerne for mine egne feil? Keep it this way. Og selvfølgelig har man dem som gir deg mindre bra karakter på noe som du har jobbet beinhardt med, og som ikke gir deg en riktig god begrunnelse for vurderingen. Da blir jeg sint. Jeg skal vite hvorfor. Greit, ok, jeg fikk en dårlig karakter, men fortell meg hva jeg trenger å gjøre for å komme på rett kjør igjen? Please..

-Lise Dybvik

Det gode liv

SONY DSC

Hva er det egentlig som definerer lykken? Hva gjør deg lykkelig? – Dette var spørsmålene vi fikk i sosialkunnskap i dag. Vi fikk hver sin lapp der vi skulle skrive to-tre ting som gjorde eller kunne gjøre oss lykkelige nå eller senere. Vanligvis setter jeg opp en sperre når folk spør slike spørsmål. Det er jo bare å komme opp med noe, men jeg får en ekkel følelse i magen, har mest lyst til å bare gå. Jeg satt likevel igjen å prøvde å komme på tre ting som kunne gjøre meg lykkelig. Det fikk gå. Jeg har vært i mitt filosofiske hjørne i dag og tenkt, hva er det som faktisk gjør meg lykkelig?

Fakta er, jeg har ikke sjans til å sette ord på det å være lykkelig. Hvordan det defineres er vel opp til hver enkelt person.. Jeg vet i alle fall at det å reise gjør meg glad. Ikke (bare) fordi jeg vil til varmere strøk, men fordi jeg elsker å oppleve nye ting, nye steder, nye attraksjoner og skape minner for livet. En flytur eller togtur (buss er kjedelig) innenfor landegrensene også, helt supert. “These wings are made to fly” hørte jeg akkurat på radioen, Oh yes! Jeg drømmer stadig om å komme meg bort herfra, til nye steder, men det kreves litt av meg først. Jeg “må” fullføre videregående, jeg “må” tjene nok penger til videre studier for å kunne jobbe med det jeg vil, fotografi.

Det er så forskjellig hva jeg får høre av andre når jeg sier det. Jeg vil jobbe som fotograf. Jeg har fått mange klask i trynet som sier “Er du klar over hvor lite du kommer til å tjene? Det er utrolig vanskelig og komme seg langt innen fotografi. De fleste har et kamera, hvordan skal du slå igjennom? Lykke til… Og hvordan skal du kunne leve av det?” Svaret er, jeg har ingen anelse. Men jeg skal prøve. Jeg satser. Så kan vi se hvem som er mest lykkelig, jeg som gjør det jeg elsker, eller den som tjener en million i året? Samtidig har jeg fått mye støtte og flotte tilbakemeldinger, så er det sagt. Det er ikke godt å si hvor jeg ender opp, men jeg har lovt meg selv å ikke kaste bort utdanningen. Aldri. Utdanning er for meg en del av reisen, en del av reisen som gjør meg glad, som gjør at jeg får oppleve nye ting. Det går alltids ann å gjøre utdanningen interessant.
Anyway – Noen lurer kanskje på hva jeg skrev på lappen på skolen i dag.. Ikke overraskende var det ene: å reise. De andre var om farmor ble frisk og at de rundt meg har det bra. Jeg hater å vite at noen ikke har det bra. La meg få snakke med deg, lille pus..

Jeg har aldri vært den som har ønsket meg store, flotte, dyre greiene, men den som heller setter pris på de små tingene. Jeg tror at “de store, dyre” bare gjør oss glad for en liten stund. Spesielt dersom man stadig får mye i hendene. Fyi, uansett hvor mye jeg prater om “det gode liv”, så er det ikke slik at man alltid har det bra tjuefiresju. Vil oppfordre til å lese et veldig inspirerende innlegg om akkurat det her: Det er okå å ikke ha det okå
Jeg skal avslutte med å spørre samme vanskelige spørsmålet til dere.. Hva gjør deg lykkelig?

Ooh, forresten! Måå bare ha med at mamsen lagde en nydelig pastasalat(?) tidligere i dag. Gi meg mat, jeg elsker deg.
– Lise Dybvik

Innelørdag

SONY DSC

Dagen starta rolig med noen timer på gulvet for å sortere puslespillbrikker. Kan du forstå vitsen i å lage et puslespill der sytti til åtti prosent av det er svart? Puslespillet er jo fint da så kan ikke akkurat klage. Én ting er i alle fall sikkert, og det er at jeg får prøvd ut tålmodigheten min. Så hvem vet, kanskje det er en bra ting..
Nå er magen mettet på taco og jeg gleder meg til å lese videre i boka mi. Ikke noe mer puslerier i kveld (jeg lover ingenting), ryggen min tar knekken på meg. Jeg får uansett prøve å lese litt videre å se om jeg blir noe trøttere av det så jeg får legge meg tidlig. Det er på tide å venne seg til tidligere kvelder og morgener. Lykke til. Skolestart er “allerede” på mandag og det kan fort bli veldig hektisk, spesielt nå før terminskifte. Fin lørdagskveld til deg. 

– Lise Dybvik