Minner til et nytt år

Processed with Moldiv

Først vil jeg bare starte med å ønske dere alle et godt nytt år. Vi har nå bikket over til totusenogfemten eller tjuefemten om du vil. Her om dagen fikk pappa og jeg en liten oppfriskning i minnet over de små gleder som har fulgt oss gjennom årene. Jeg skulle gjerne delt en hel haug med bilder, men sannsynligvis er det artigere for meg å se disse her enn dere som har deres egen historie. Det er så deilig når du kan komme på et helt scenario av ting som har hendt utfra ett eneste bilde! Det er det som er så fint med slike bilder. Det er her mange av de små gledene sitter, du trenger bare en påminnelse av hvor fint du egentlig har hatt det, eller? Nå har jeg fått den påminnelsen, og nå kan jeg stupe ut i tjuefemten og de utfordringer året måtte bringe.

Nyhende: Alle tre eksamener er bestått!
Ukens bok: Ready Player One//Ernest Cline

– Lise Dybvik

Trygt hjemme

Men, hallo verden! For nøyaktig én uke siden landet jeg på Ålesund Lufthavn (Vigra). Jeg har levd i en liten boble siden den tid, eller rettere sagt tullet inn i et varmt fleece-pledd. De siste ukene har gått utrolig raskt, og en tur innom Thailand stoppet ikke akkurat tiden opp. Vi unnet oss tre netter på Phi Phi og et par i Bangkok. Førsteinntrykket av Bangkok sier meg at jeg ikke trenger å reise hit flere ganger, men Phi Phi var virkelig noen stille dager å sette pris på. Vi bodde fem stykk i en Bungalow ved Toh Koh Beach Resort. Da båten som tok oss dit skrudde av motoren, ble det helt stille. Så stille at jeg først da la merke til all støyen som hadde omringet oss på Bali. Så stille at jeg kunne kjenne skuldrene endelig senke seg. Så stille.. var det ferie.SONY DSC

Når jeg tenker tilbake på tiden vi brukte på Bali så må jeg innrømme at jeg savner det, men selv om været, utsikten og opplevelsene har vært på topp er det først og fremst menneskene jeg vil tilbake til. Døgnrytmen min er ikke på plass enda så det hender at jeg står opp tidlig. I tillegg, siden jeg har vært syk, har det vært umulig ikke å sove om dagen. Det er så trist å våkne opp uten en sjel å se før alminnelige folk står opp. Det er ikke lenger alltid noen som er våken til enhver tid, eller som du kan vekke på pur F, og jeg kan ikke lenger sette meg ut T-skjorten midt på natta.

SONY DSC

Selv om jeg savner mye er det godt å være hjemme. Hjemme til familien og til barna (dyrehagen). I morgen skal jeg tilbake i jobb etter at jeg kom hjem syk fra Thailand. Jeg har gått en ukes tid nå uten å høre ordentlig (skyldes et lite hull på trommehinnen etter flyturen), i tillegg til øye-betennelse og feber. Satser på at formen er på topp i morgen så den samsvarer med humøret, for i dag er jeg så glad!

– Lise Dybvik

Trunyan-tur

SONY DSC

SONY DSC

På lørdag tok vi oss en dagstur til Trunyan, etter å nærmest ha slept enkelte ut av senga, Vegard. Vi hadde noen stopp undervegs, og stopp nummer én var Bantuan-tempelet. Noen trøtte sjeler her og der, men smilet klistres på likevel. – Eller klistres i bakken?
SONY DSC

SONY DSC
Vi hadde et kort stopp før Kintamani og lekte litt riskokere, glefset i oss litt usmakelig is og speidet utover ris-åkrene. I Kintamani spiste vi lunsj og nøt den samme utsikten som vi gjorde helgen før da vi klatret Mount Agung (mer om dette kommer senere). I bakgrunnen på bildet under ser du vulkanen Batur.
SONY DSC

SONY DSC

Ankommet Trunyan blir vi møtt med hodeskaller og en hel haug med det vi nordmenn anser som søppel. På bakken ligger det hårkammer, tannbørster, stoffstykker, snop-papir, keramikkskåler og lykkemynter. Alt det her er gaver. Gaver til de menneskene som ligger der. De som ikke er døde enda. Under små flisehytter ligger mennesker og råtner, som var oppe på beina for 25 dager siden. Huden er skrumpet inn, munnen er åpen, alt er der. Det er ufattelig at det vi så der var døde mennesker, det gikk ikke opp for oss da og har enda ikke gått opp for meg. Det du ofte ser i filmer var plutselig rett fremfor oss. Vi ble fortalt at disse menneskene ikke regnes å være døde før alt kjøttet på kroppen er borte. Derfor gir folk gaver til de som ligger der: Pengegaver, bilder, røyk, tannbørster osv.

SONY DSC
Foto: Vegard Ulvund

Etter alt kjøttet er borte, blir de “nye” hodeskallene plassert sammen med de “gamle”. Resten av skjelettet blir lagt i en annen haug. Nå har trærne sugd opp sjelen deres og den illeluktende osen. Denne lange prosessen har nå hjulpet sjelen videre.

SONY DSC
Foto: Vegard Ulvund

SONY DSC 


Det er 2 uker igjen av oppholdet her på Bali, eksamen er fullt igang igjen og tiden begynner å bli knapp. Stemningen har endret seg den siste tiden og sukket blir større for hver gang noen nevner hvor mange dager det er til hjemreise. Flere av oss reiser enten til Thailand på vei hjem eller en svipp-tur til Australia når de først er på andre siden av kloden.

– Lise Dybvik

 

Sykkeltur rundt Gili Trawangan

SONY DSC
Det var godt med en aldri så liten ferie til Gili-øyene forrige uke. Til tross for litt sykdom her og der, greide de fleste av oss å gjøre det beste ut av det. Vi befant oss på Trawangan, én av de tre små øyene, sammen med mange andre studenter. Vi kom litt i etterkant av de andre så vi hadde det en smule roligere vil jeg tro. Vi bestemte oss for å sykle rundt øya. Det var tungvindt med tanke på all sanden som lå i veien, men det var en fin tur til tross. Vi stoppet også litt her og der både for å titte, handle og for å kjøle oss ned i vannkanten. Jeg tror ingen hadde timer på oss, men jeg vil tippe at vi brukte rundt nitti minutter på turen inkludert pausene.
SONY DSC

Kameraet var ikke alltid med, dessverre, men opplevelsene tror jeg vil sitte støpt i minnet. På strendene om kvelden kunne du se små, lysende blå alger som dukket opp hver gang du tråkket i sanden, akkurat som på film. Du kunne springe langs sjøkanten og algene visste akkurat hvor du hadde løpt hen. De eldste fotsporene ble svakere og forsvant etter hvert, men når bølgene strekte seg over sanden kom de til syne igjen. Dette må være paradis.
SONY DSC

SONY DSC SONY DSC SONY DSC
V
i prøvde oss også på en snorkel-tur utenfor øyene for å se på skilpadder. Det var så fint at jeg glemte helt hva vi egentlig så etter. Den følelsen når du bare kan ligge i vannoverflaten å titte på alt livet under deg, på alle fargene og på fiskene som danser. Du er helt i din egen verden, slapper av og drømmer deg bort, helt til instruktøren vinker til deg: “Få opp farta, vi har langt igjen!”  Du padler med beina, passer på å tømme snorkelen helt for vann før du tar et dypt pust, bikker hodet nedover, skyter opp beina bak deg og sklir sakte ned mot korallene. Oppdriften gjør at du kaver litt for å komme deg ned, men du er nærmere likevel. Du gjør en god observasjon over området og alle hulene hvor det befinner seg sjenerte fisker og begynner turen opp til overflaten igjen. Når du kommer opp er det bare å blåse ut så du får puste igjen. Så ligger du der og flyter med strømmen, og kanskje padler litt for å komme i riktig retning. Gule, blå, grønne, oransje, svarte, hvite, lilla fisker i alle slags mønstre og fasonger. Du svømmer videre og ser at bakken forsvinner under deg. Der fremme svømmer de andre som om de hang i løse luften. Det er mørkere og mørkere jo lengre ned du søker blikket og du har ikke peiling på hvor langt det er ned, ned til ingenting, til mørket, til sjølivet. Hey, en skilpadde! Den svømmer på bånn for å lete etter mat, helt alene, godt kamuflert. Du vil bare nyte synet så lenge du kan, av livet der nede. Av det livet du nå har fått observert uten å ta del i. Dette er paradis!

SONY DSC


Skolen har begynt på igjen og det er full rulle med eksamener på hele gjengen. I går kjørte vi på scooter-tur for å se litt rundt, samtidig som vi dro i kulturparken, GWK. Kommer bilder derfra også! Man merker at turen har en slutt når pengene minker og man blir klarere på å kjøpe det billigste av mat, og ikke sløse for mye. Man føler av og til at man ikke strekker til, for alt skal gjøres på en gang og ting går ikke som planlagt hele tiden. Og med nordmenn på besøk skal mye oppleves på kort tid, og da sier man ikke nei til å være med!

– Lise Dybvik

Apekatter (Nord-Bali)

SONY DSC

På vei hjem fra Nord-Bali stoppet vi på en fortauskant for å hilse på noen skjønne. Jeg satt meg ned med vannflasken mellom bena og før jeg visste ordet av det, var flasken allerede long gone. De er lure, apekattene, og man skal være forsiktig med å komme for nærme. Strekk for all del ikke ut armen dersom du ikke har enten banan, nøtter eller jordbær å gi!
SONY DSC

SONY DSC SONY DSC SONY DSC

– Lise Dybvik

Tur til fossefallene (Nord-Bali)

SONY DSC

Søndag morgen forrige uke reiste vi fra Lovina i Nord-Bali mot fossefallene. Sambangan heter området vi befant oss i og Aling-Aling var navnet på det største fossefallet på over tretti meter. Det var en fin tur i seg selv, med bratte trapper både oppover og nedover, men det å endelig få bada seg litt i ferskvann var noe å sette pris på. Man kunne hoppe fra ni og femten meter eller prøve en utrolig artig sklie nedover fjellsiden. Jeg gikk ikke så langt som å hoppe, men trosset likevel høydeskrekken litt med den sklia.

SONY DSC SONY DSC SONY DSC SONY DSC SONY DSC SONY DSC SONY DSC


Ferieuken er i gang og Gili-dagene nærmer seg. Vi satte igang ferien med Toga-fest på fredagen. For å få mest ut av ferien og distansere oss litt fra filosofien har vi prøvd å fylle opp hele uken med aktiviteter. I dag blir det paragliding mens i morgen blir det waterbom.

– Lise Dybvik

Delfin-jakt (Nord-Bali)

SONY DSC

Fredagskveld dro vi fra skolen med en fire timers busstur i vente. På veien til Nord-Bali stoppet vi ved en kaffeplantasje for litt kaffesmaking. De hadde mange sorter te og kaffe, og attpåtil litt sjokolade. Verdens dyreste kaffe, Kopi Luwak, ble også servert mot en sum rupiah. Grunnen til at Kopi Luwak er så dyr, er fordi den er så vanskelig å produsere. Det som blir gjort er at en asiatisk palmesivett spiser kaffebær som går gjennom fordøyelsessystemet slik at bønnene blir tilsatt enzymer som igjen gjør smaken slik den er. Kaffebønnene kommer ut med avføringen uten kjøttet fra bæra. Vi ble fortalt at denne prosessen gjerne skjer tre ganger for akkurat de samme kaffebønnene. På grunn av dette kaller mange kaffen for poo-poo-coffee. 

SONY DSC
Lørdagen starta så tidlig som halv seks om morgenen for så å sette oss i båtene for å få med oss soloppgangen. Det var merkelig kjølig før sola stod opp, men det kom seg med timene. I begynnelsen så alt ut til å være en stor skuffelse, men føreren av båten vår var utrolig flink til å registrere hvor delfinene befant seg til enhver tid. Vi var et ganske langt stykke unna Lovina da det begynte å dukke opp et par delfiner. Da alle de andre båtene rettet snuten innover mot øya igjen, fikk vi med oss bøttevis med delfiner. Det gjorde plutselig ikke noe lenger at vi ble alt for sen tilbake, selv om vi lengtet etter frokost. Det var herlig å være på sjøen igjen, på båttur, noe jeg så absolutt har savnet.

SONY DSC SONY DSC SONY DSC

Vi prøvde oss også på litt snorkling ute med revet og fikk sett mange småfisker i forskjellige farger. Til tross for litt dårlig utstyr hadde jeg ikke takket nei til en tur til. Undervannskamera stod ikke på min ønskeliste i fjor, så det ble nok ingen bilder av småfiskene. Etter hvert kommer jeg til å legge ut flere bilder fra Nord-Bali. Da får du se litt apekatter, slanger og bilder fra fossefall-turen.

SONY DSC SONY DSC

SONY DSCSONY DSC


Første eksamen overstått, fem igjen. Gjenstående denne uken er Ex.fac og flerkulturell før ukefri med en tur til Gili-øyene. Tjuefemte oktober er planen å reise til Nusa Dua for å være med på Bali Pink Ribbon Walk. 

– Lise Dybvik