Hvorfor bryr vi oss?

Det er ingen hemmelighet at samfunnet har og fortsatt utvikler seg i en voldsom hast. Vi skal hele tiden rette oss etter det publikum vil ha, etter det som er akseptert og anbefalt. Gjennom såkalte sosiale medier skal vi bli kjent med hverandre og vokse større, men hvor godt kjent blir vi egentlig?

Ikke få har med jevne mellomrom irritert seg over andres oppdateringer på Facebook, Instagram, Twitter etc. Det kan være at de får mye oppmerksomhet og skryt for noe, at de poster unødvendig informasjon, eller rett og slett er for aktive. Hva er igrunn unødvendig informasjon, og for aktive deltagere på nett? Er ikke alt egentlig ganske unødvendig? Og kan man ikke bare scrolle videre når det dukker opp et navn man har sett litt for ofte i det siste?

Hvorfor bryr vi oss? 
Bak tastaturet og mobiltelefonen sitter en grøt av forskjellige personligheter. Det som kommer frem på skjermen stemmer ikke alltid med disse. Flere poster uhyggelige kommentarer på andres oppdateringer. Ikke alle gjør det her av jævelskap, men fordi de oppriktig vil ha frem egen mening og fordi den tilfeldigvis er annerledes enn din egen. De lager diskusjoner og folk setter seg på bakbena med en eneste gang, i full forsvar. Hvorfor blir vi slaver av publikum, et publikum som ikke hadde trengt å være der i utgangspunktet?
Vi søker hele tiden godkjennelse og oppmuntring hos andre. Dette gjelder ikke bare på nett, men også i hverdagen. Bevisst eller ubevisst tar vi i mot responsen vi får og handler så deretter.

Vennene mine har det mye bedre
Noe jeg synes er utrolig interessant er the Friendship Paradox. (Les en artikkel om det her). Vi blir hele tiden matet med alt det fine som skjer i livene rundt oss. Her er noen eksempler:
“Nå har jeg vasket hele huset og er klar for storbesøk.”
“Se så flink min kjære datter er! Gratulerer så mye med førsteplassen. Mamma er glad i deg.”
“Har akkurat baket tre kaker til guttungens kulturskoleavslutning.”
“Endelig ferdig med å strikke babyteppe til nurket!”
“Klar for tre varme uker i Alanya.”
“Kvalitetstid med kjæresten.”

Og man må jo bare regne med at disse kommer med bilder for å faktisk vise hvor flott det er. Hva gjør det her med oss? Vi begynner og sammenligne. Huset deres er så flott. Hun er så flink til å bake kaker. For en bra stil. Wow, han er flink å trene. De er populære. De har så mange venner på Facebook, så mange likes på Instagram. Hun poster så bra bilder hele tiden.
Disse tankene fører som regel én vei. Vi trykker oss selv ned fordi vi ikke baker kaker like ofte, fordi vi ikke trener hver dag, fordi vi ikke har like mange venner på Facebook, følgere på Twitter eller likes på Instagram. Det jeg gjør her nå i grove trekk, er å plassere de som er aktive på nettet i to kategorier: De som har, og de som tror de ikke har nok.

Hvordan var ferien din?
Fra barneskolen husker jeg blant annet at første dag etter ferien var veldig viktig, spesielt etter sommerferien. De fleste hadde fått seg nye klær og så relativt fresh ut første skoledag. Jeg vet ikke helt hva som var greia. Vi hadde jo allerede gått flere år sammen på skole så hvorfor skulle det være så viktig og gi et nytt inntrykk akkurat denne dagen?
Så kom det verste spørsmålet: Hvordan var ferien din? Det var ikke spørsmålet i seg selv som var så gale, men det at vi gjentatte ganger måtte skrive små stiler om hva vi hadde gjort i løpet av den tiden borte fra skolen. De fleste av oss hadde hatt en topp sommerferie, kunne ikke hatt det bedre. MEN, så blir den ene stilen etter den andre lest opp for klassen, og her begynner barna og sammenligne. Den ene eleven, som har hatt tidenes sommerferie med slektningene sine på camping-tur, gruer seg mer og mer til at stilen hans skal bli lest opp. Hvordan skal den måle opp mot ferien til hun som dro til Grand Canaria og red på kameler, og som fikk stjerneskudd i kakestykket selv om hun ikke hadde bursdag?

Skjønner dere greia? Den her eleven kunne ikke hatt det bedre, men med en gang noen andre viste til noe dyrere, flottere, større, så avtok betydningen av hans egen ferie. De som har, og de som tror de ikke har nok. På samme måte vil jeg si vi sammenligner hverandre gjennom sosiale medier. Samtidig er nettet et genialt sted hvor du kan være den du vil være, fremme de sider av deg selv som du vil publikum skal se, og lage kunstige assosiasjoner til deg selv. Folk vil deretter behandle deg annerledes på nettet enn i det virkelige liv. Og dersom kommunikasjonen bare foregår over nett, vil det ikke da etter hvert bli vanskeligere og ta kontakt med noen ellers? Jeg håper det ikke fortsetter å utvikle seg i denne retningen. Jeg vil kunne ta kontakt med venner (og bekjente for den saks skyld) uten vanskeligheter. Jeg vil bli kjent med folk som personen de er, og ikke den personen som blir fremstilt på nett. Men er vi villige til å gi opp all oppmerksomheten de store dobbel-veene gir oss?

Jeg har vel egentlig ikke kommet med noe svar til alle spørsmålene jeg har stilt gjennom teksten, men jeg håper bare at man kan begynne å tenke litt mer over ting som publiseres på nett. Nevner også igjen at alt jeg skriver ikke bare er som en kjeft på andre, men også en påminnelse til meg selv. 

Les også: Dobbel Underholdning

-Lise Dybvik

ON SHAKY GROUND

Hva skal til for å snu en sak på hodet? -En sak som allerede har blitt kastet rundt på i hele ti år. Hvorfor haster det slik akkurat nå, kan vi ikke satse på ti år til?

FORELESNINGER: Myuran Sukumuran har sørget for gjennomføringen av filosofiforelesninger i fengselet. Foto: Privat

I begynnelsen av Bali-oppholdet besøkte vi Myuran Sukumaran i Kerobokan-fengselet ved Denpasar. På det tidspunktet visste vi at både han og Andrew Chan var dødsdømte, men realiteten av dette var det vanskelig å skjønne. Her kan du se innlegget jeg skrev etter vårt første fengselsbesøkBesøkene videre gjorde at jeg fikk bli litt kjent med Myuran, som det overhodet ikke finnes noe vondt i. Bali Nine er gruppen australiere som i 2005 ble arrestert for narkotikasmugling. Disse befinner seg i fire forskjellige fengsler hvorav noen har fått mildere straff enn andre. Myuran og Andrew har begge søkt benådning hos presidenten, men Indonesias nye president har valgt å gjenoppta dødsstraffen. Forrige søndag (18. Januar 2015) ble seks narkodømte fanger henrettet, fire menn og to kvinner. Myuran Sukumaran og Andrew Chan er de neste på Indonesias “dødsliste”. I forgårs ble også Andrews bønn om nåde avvist. Henrettelsen kan skje når som helst og antall dager er ikke til å stole på.

Andrew and Myuran, two young Australians, face execution in Indonesia. They have admitted trying to traffic drugs to Australia. They have exhausted their appeals. All that can save them is clemency from Indonesia’s President, Joko Widodo. We ask you to help in respectfully seeking clemency.

Gjennom besøkene våre fikk vi være vitne til arbeidet Myuran har gjort i og for fengselet og rehabiliteringsprosjektet han har satt igang for de andre innsatte. Han har gitt dem et lys for fremtiden og et grunnlag til blant annet å leve av noe når tiden i fengselet er over. Han viser tydelige tegn til rehabilitering og vi er flere som prøver å gjøre en innsats for at australieren skal få livstid fremfor døden. Straffen er for streng for handlingene som har blitt gjort, og ikke minst for det gode han har gjort i ettertid. Nå er det Myuran og Sukumaran som så sårt trenger et lys for fremtiden.

Man føler seg ganske hjelpeløs når man sitter på andre siden av kloden og bare taster på en datamaskin, men husk dette: Hvert ord er med på å skape oppmerksomhet og diskusjon rundt temaet. Og det gir et helt annet inntrykk enn for oss som har sett det på nært hold, men vi trenger støtte fra flere. Jeg ber nå om to minutter av din tid til å signere Mercy Campaign i dag: MERCYcampaign

Håpet er der fortsatt og derfor prøver vi så lenge muligheten er der… før tiden renner ut.
Continue reading “ON SHAKY GROUND”

SNAKKES ALDRI

10847373_647612315347383_6884925115456213688_oNår du sier ha det til noen er det alltid ekstra vanskelig hvis man ikke kan si det sikkert at dere kommer til å møtes igjen. Noen du kanskje har hatt god kontakt med (i mitt tilfelle bodd med i tre måneder), men kanskje aldri ser igjen. Jeg husker ikke hvem det var, men når vi stod der gråtende på flyplassen “klar” til å skille lag, hørte jeg noen si slapp av, du ser’n igjen. Hvem kan si noe sånt for sikkert? Du vil så gjerne se igjen de fleste, men hva er garantien for at det faktisk skjer?

10898000_10204677329026013_7937797043104659597_n

Noen bånd har blitt sterkere enn andre på over tre måneder og noen er man helt sikre på at man vil se igjen. Kanskje møter man noen av dem på gata en dag i Oslo, eller krasjer inni noen på E6’n (håper for guds skyld det ikke skjer!), treffer på dem i skitrekket eller søler øl på skjorten til en under sommerfestivalen. Andre treffer man i planlagte omstendigheter etter hvert. Ønskelisten består ikke lenger av gitarstemmer, lydanlegg eller bokhyller (eller jo, bare veldig langt nede), men heller turer hit og dit hovedsakelig for å treffe flotte mennesker.
Spar opp penger, reis dit flokken er, få dem til å møte deg en plass begge kunne tenkt seg uansett. Slå to fluer i en smekk og dra med deg noen til en annen by for å treffe sistemann. Noen snakkes om ikke så alt for lenge ser du. Blunkefjes.

– Lise Dybvik

Dobbel underholdning

SONY DSC

For noen dager siden gikk jeg igjennom 2013-krukka mi med opplevelser og happenings utover året. Jeg må ærlig innrømme at det var mye av det jeg ikke husket. Så tenker jeg, hvorfor i alle dage husker jeg ikke slike gode opplevelser? Men jeg kommer på svaret ganske kjapt: Jo fordi, mobiltelefonen har kjent på opplevelsene, ikke jeg. Så mange ganger som jeg har prøvd å holde hånden i ro for å få et perfekt filmopptak. På denne måten kan jeg se tilbake på det senere, noe som er en flott ting. Likevel merker jeg at underholdende media har tatt helt overhånd og det er svært få som lever i presens. Istedenfor blar man bare opp i media når man trenger å friske opp minnet. Jeg har vært med på mye i år og det skremmer meg at jeg trengte de lappene i 2013-krukka mi for å komme på alt (det meste) jeg hadde gjort. Massemedia husker det for oss, det er det som er problemet.

SONY DSC

Om ikke det er nok med at media fungerer som vår hukommelse, trenger vi også dobbelt opp med underholdning. I en samtale rundt bordet her hjemme, kom det opp at kino har blitt kjedelig. Jeg, personlig, blir rastløs like etter det har passert én time av filmen, da får jeg makk i ræva, enten jeg er hjemme eller på kino. Jeg piner meg gjennom den siste delen, sjekker telefonen eller noe sånt. Again, the problem. Kino har ikke blitt kjedelig, og filmene har ikke blitt for lange. Det er vi som er alt for avhengige av oppdateringer på feeden, som hele tiden må sjekke snapchat, mail, facebook, instagram, pheed & u name it. Og gjett hva jeg gjør nå! TV står på, jeg sitter i godstolen og taster på PC med mobilen på armlenet. For et liv..

Put away your phones and cameras and just be human for a while

– The Lumineers’ vokalist stoppet musikken midt i introen til låta Ho Hey da han foreslo at publikum skulle legge fra seg duppedingsene og slutte å gjemme seg bak de skjermer og blitz.O’lala this I like! Les artikkelen (fra mars 2013) på DailyMail. Oppfordrer til å gi dere selv noen minutter til å tenke gjennom det her. I tillegg har det gått rundt en video om dagens telefonbruk som du kanskje har sett allerede, men ta en titt hvis ikke. I Forgot My Phone. Om du har det vanskelig for å legge fra deg mediene, prøv i alle fall å stoppe med dobbeltunderholdningen, som vi mange er så besatt av. Skru av internett-tilgangen og gi deg selv litt privatliv.

Lise Dybvik

Teite lærere eller ukule karakterer?

SONY DSC

Gjennom snart tretten år på skole har jeg lært og erfart mye. Noen ganger føler du deg urettferdig behandla, enten fordi lærerens vurderinger er strenge, eller fordi andre, som ikke gjør en dritt i faget, får bedre karakterer enn deg selv. Jeg kan ikke telle på én hånd hvor mange ganger jeg har snakket tilbake til lærerne i en ufin tone. Jeg har kjeftet, jeg har gått min vei og protestert. Noen lærere blir favoritter, mens andre får man bare nok av. Jeg er ikke den eneste. Dette går, ikke utenkelig, også andre veien. Læreren har sine favoritter og sine syndebukker. Det er i alle fall det vi har lært siden første klasse. Stjerneeleven, som alltid hadde god tone med læreren. Og bølla, som prøvde alt for å passe inn.

I mine tre første skoleår var jeg “hun der”. Hun, som ga klem til lærerinnene etter timen var over. Hun, som var med i elevrådet. Og hun, som alltid bar inn frukt og melk i storefri. Så kom tiden da vi flytta. Jeg bytta skole og måtte finne meg en ny rolle. Jeg endte opp som en type guttejente, og det har jeg vært siden. En episode jeg husker veldig godt var en gang vi hadde skidag. Vi var så og si ferdig, og skulle gå opp hele den bratte bakken. Traske i djupsnøen. Jentene, så lett på fot med sine langrennski, akebrett og rompebrett. Jeg og resten bakerst med store tunge slalomski. (Dette var med det samme vi hadde flyttet omtrent). Ei av dem der framme ropte bak til meg: “Hvorfor går du med dem?” Gutta. Etter måten hun spurte på å dømme, visste jeg at jeg ikke kunne være ærlig. Jeg svarte med noe så patetisk som at “dere går jo så fort!” Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke sa mye der jeg gikk bake med de andre, men jeg var rett og slett bare utilpass med jentene. De snakket aldri om ting som interesserte meg, og det jeg sa var teit. Siden den gang har jeg vært den som har sittet bakerst i klasserommet. Bakerst i klasserommet turte jeg å si ting. På den stolen var jeg komfortabel. Nå kunne jeg være tøff. Dette hjalp meg i å snakke. Jeg følte ikke at alle glodde meg i nakken hvis jeg sa noe dumt i timen, jeg kunne bare stirre tilbake til de snudde seg igjen. Uansett, nå kunne jeg delta i timen også. Etter hvert kunne jeg sitte hvor som helst og fortsatt være “tøff”. Slik følte jeg det i alle fall. Noen lærere la sin elsk på meg fordi jeg etter hver elevsamtale avslørte meg selv. Jeg var ikke så tøff som jeg skulle ha det til. Andre lærere ble forbanna hver gang jeg åpna munnen, og det måtte jeg jo utnytte. Det var gøy, jeg fikk jo oppmerksomhet… fra hele klassen! Ohboi

SONY DSC

Jeg gjorde det da, og jeg står fortsatt på at rett skal være rett, men jeg merker ofte at det er jeg som er teit, ikke lærerne. Jeg tenkte stygt om de som gav meg dårlige karakterer når jeg vet at det var min egen feil (nei, jeg snakker ikke om alle gangene). Jeg kunne ha øvd mer, for som regel så vet man hva som forventes av en. Jeg kunne sittet å pugge lenge før istedenfor de to timene før jeg skulle legge meg, dagen før! Mye lekser er kjipt, og ja, til tider blir det alt for mye. Men, likevel skal man kunne komme seg igjennom det. Alt handler om prioriteringer. Og jeg har vel kanskje ikke vært den som har prioritert skolen, until now.. Sisteåret på videregående, og jeg har tatt meg i nakken. Jeg har jobba intenst med skoleoppgavene (i de fagene jeg liker). Det har slitt på meg og blitt sene kvelder, men jeg har likevel prøvd. Dette viste seg på karakterene. Jeg vet ikke, men det synes til at jeg “liker” flere lærere i år. De er godtatt. Kan det ha noe med at jeg ikke lenger skylder på lærerne for mine egne feil? Keep it this way. Og selvfølgelig har man dem som gir deg mindre bra karakter på noe som du har jobbet beinhardt med, og som ikke gir deg en riktig god begrunnelse for vurderingen. Da blir jeg sint. Jeg skal vite hvorfor. Greit, ok, jeg fikk en dårlig karakter, men fortell meg hva jeg trenger å gjøre for å komme på rett kjør igjen? Please..

-Lise Dybvik