“FØRSTE GANG” i tjuefjorten

Vi er allerede godt ute i februar – hei, hvor tiden flyr – , men ikke før nå har jeg virkelig tenkt over alle de nye erfaringene jeg har tatt med meg som et resultat av fjoråret. Noe av det aller viktigste tjuefjorten har brakt med seg er muligheten til å kunne stå på egne bein. Kanskje sier jeg akkurat det samme neste år og året etter, men da vil jeg også sitte igjen med enda flere erfaringer. Jeg har det siste året fått kjenne mer på ansvar. Folk har tidligere fortalt meg at jeg er en ansvarsfull person, men ikke før den siste tiden har jeg skjønt betydningen av dette, og må nå prøve å leve opp til det. En annen viktig sak, som telles på første hånd, er at jeg har blitt bedre kjent med meg selv. Jeg skal ikke si at jeg vet hvem jeg er, for plutselig gjør jeg noe ikke engang jeg kunne kommet på å gjøre. Som for eksempel og kaste meg ned et fossefall (check). Anyway. Jeg tenkte så å lage en liten liste over de første gangene jeg husker best.

SONY DSC

1.Legevakta midt på natta. Tjuefjorten ble innledet av at jeg kjørte min venninne på legevakten etter et matlaging-uhell under nyttårsfeiringen. Det gikk bra! 2.Utstilling. Kom til å melde meg på UKM for første gang med bilder. Se her. 3.Stand-up. Det er trist at jeg ikke før har vært på en stå-opp-forestilling, men flere skal det bli heretter. Dagfinn Lyngbø stod på scenen den gangen med STEREO. 4.Vaksiner i nakken. For å forberede meg både på russetid og Bali-opphold skulle fire vaksiner settes samtidig. Jeg fikk en i hver overarm og en på hver side av nakken. Hjelp! 5.Jobbintervju. Selv om jeg har jobbet siden jeg var fjorten, har jeg aldri før våren tjuefjorten hatt et jobbintervju. 6.Fin-servise. Det stemmer, jeg har begynt (og er snart ferdig) og samle på asjetter og alt det som følger med. Ikke dumt å ha det meste fra før, før man flytter ut. 7.Nattevakter. I sommer begynte jeg å jobbe som trafikkdirigent, noe som har ført med seg en del nattarbeid. 8.Er det politiet? Å ringe politiet i seg selv kan gi et lite sug i magen, i alle fall når du får beskjed om å følge etter en som kjører uansvarlig på veiene. 9.Adresse: Utlandet. Har for første gang vært bosatt i utlandet. Nå skal det sies at det var bare tre måneder, men det teller! Jeg bodde med en herlig gjeng på Bali i Indonesia.

SONY DSC

10.Lysende alger. Du vet de som lyser opp paradisøyene i filmer på nattestid? Har sett på dem, har tatt på dem. 11.Rafting. To nydelige timer gjennom Balis jungel og et lite stup på fire meter hvor jeg på forhånd trodde jeg skulle dø. (Men når man først har gjort det så vil man bare mer). 12.Festival. Det er flaut å si det, men jeg var på min første ordentlige festival i sommer. En uke innom Hove som jeg aldri kommer til å glemme! 13.Holde i saker og ting. I tjuefjorten holdt jeg slange, apekatt og ekte hodeskaller (+knokler). 14.Tattis. Ingen jomfru lenger og huden er merket for livet. Jeg liker det! 15.Mani-pedi. En første tur ble raskt til flere. Hadde det ikke vært for Bali-turen og et indre ønske om å bli litt mer feminin. 16.Fengselsbesøk. Les om min opplevelse av Kerobokan HER. 17.Gay_Club. Det måtte jo prøves ut. Realiteten var høyt forbi forventningene, men jeg har heller aldri før blitt så innmari sliten i hodet etter så kort tid. 18.Bestige en vulkan. Gunung Anung var fjellet for oss tøffinger, både de som sprang til topps og vi som hang litt etter. Fjellklatring fikk en ny betydning, for dette var så absolutt ikke bare en fantastisk gåtur: vi klatret hele veien opp mot skyene og så videre mot universet etter at vi hadde passert skyene. Til tross for hvor knust vi var i beina når vi kom ned igjen, venter jeg bare på neste klatretur. Det her var moro (slash døden)! 19.Snorkel-tur i paradis. Livet utenfor Gili-øyene er noe av det vakreste som sitter i minnet. Alle de fargede fiskene, og følelsen av å være så liten i en så stor verden var fantastisk.

SONY DSC

20.Løpe-løpe-løpe. Både det å springe for en sak og å gjøre løping på stranda om morgenen til en rutine har gjort godt for kropp og sinn. 21.Pusle-pusle-pusle. Det bringer blandede følelser av å fullføre et puslespill. En slags tomhet fordi man må finne på noe annet hver gang man kjeder seg, kanskje få seg et liv? Og en glede over å trykke ned brikke nr. 2000 og vite at man faktisk har fullført noe man har brukt lang tid på. 22.Surfing. Drukning. Kall det hva du vil. Det er flaut å si at jeg bare har tatt meg tid til en surfe-tur i løpet av Bali-oppholdet. Det var artig, men skummelt når jeg ikke var så flink. Ja, jeg skulle nok ha lært meg det litt bedre, men latskapen og tanken på at de store bølgene kom til å drepe meg tok overhånd. Jeg overdramatiserer nok litt, men når bølgen først fikk tak så var det ikke så veldig gøy lenger. 23.Truse-røsk i fossefall. For å veie litt opp mot pingla som prøvde seg med surfebrettet, så prøvde hun seg også i fossefallene. En utrolig gøy sklie nedover berget jeg bare ikke kunne få nok av. Vi trenger ikke prate så mye om de tøffingene som hoppet fra 15 meter rett ned. 24.Seremoni. Vi tok tjuefjorten med på seremoni hvor Barongen og jentene hans dansa i timevis. Vi ville se litt mer, men ble for utålmodig og trette til å følge med på resten. 25.Trehjuls-taxi i Bangkok. Med andre ord raskeste vei tilbake til hotellet vårt før vi skulle reise hjemover. SONY DSC

Tre ting jeg har lært: 
– Én antibac på tre måneder er mer enn nok!
– Ikke lov at du kommer til å sykle hver dag når det uansett ender opp med moped eller andre transportmidler.
– “Mer om det senere!” kommer aldri til å skje.  

 
– Lise Dybvik

Tanker til tekst

SONY DSC
Opplever du noen gang at du forfatter dine egne hendelser i hodet ditt? Jeg gjør det, hele tiden. Helt fortapt i min egen lille boble kan jeg høre en stemme i hodet mitt som kommenterer hva jeg gjør. Ikke bare hva jeg gjør, men også hva som kan skje. For eksempel uheldige hendelser som et resultat at jeg krysset veien litt for tidlig. Og så videre et helt scenario. Noen ganger går fantasien min i ville baner, og jeg lar det skje. Fortellerstemmen i hodet mitt er fantastisk og jeg har flere ganger tenkt “wow, det her kunne blitt en super start på en bok!” 

Jeg har tatt tanken et hakk videre, satt meg ned ved tastaturet og prøvd å skrive. Der stopper det. Fingrene glir ikke over tastaturet slik som jeg vil. Det føles som om jeg har den beste historien, men ingen får høre den. Alt for mange tanker i hodet får meg til å krangle med meg selv om hvilket emne jeg skal skrive om, hvilken sjanger. Barnebøker, krimbøker, skjønnlitteratur, humor, noveller, fakta eller fiction. Hva med å starte med de vakreste øyeblikkene som sitter i minnet, eller fortellinger som farfar har fortalt meg gjennom årene. SONY DSC

Før tenkte jeg ofte på å skrive sangtekster, men her stoppet det også med blyanten. Melodien er lett, teksten høres bare bra ut i hodet. Det lengste jeg kom meg til var vel et vers. Et vers jeg prøvde meg på om og om igjen, til slutt føltes det bare ut som en røre av ord som ikke gav mening i det hele. Mine fantastiske tanker, hvorfor vil dere ikke ned på papiret?


Noe lignende skjer når jeg tenker på hva det skal bli av meg. Jeg har hatt mange klare planer om hva jeg skal bli, men når jeg står oppi det blir jeg usikker. Som en begynnelse har jeg meldt meg opp som privatist for å forbedre et par karakterer. Denne gangen skal det bli. Jeg har flere tanker om hva som skal skje til høsten, men ingen sikre foreløpig. Det er så alt for mye og velge i. Og når jeg får forbedret karakterene, jo da blir det ennå mer. Det går i tredje gir nå, ned fra fjerde fordi motstanden er litt verre. Det går ikke silkeglatt lengre, men det skal bli. Jeg kommer meg opp i fart igjen.

Ukens bøker
Sir Arthur Conan Doyle – En studie i rødt (originaltittel: A Study in Scarlet)
Anne-Cathrine Riebnetzsky – Forbannede Yngel (originaltittel: Forbandede Yngel)

– Lise Dybvik

Trunyan-tur

SONY DSC

SONY DSC

På lørdag tok vi oss en dagstur til Trunyan, etter å nærmest ha slept enkelte ut av senga, Vegard. Vi hadde noen stopp undervegs, og stopp nummer én var Bantuan-tempelet. Noen trøtte sjeler her og der, men smilet klistres på likevel. – Eller klistres i bakken?
SONY DSC

SONY DSC
Vi hadde et kort stopp før Kintamani og lekte litt riskokere, glefset i oss litt usmakelig is og speidet utover ris-åkrene. I Kintamani spiste vi lunsj og nøt den samme utsikten som vi gjorde helgen før da vi klatret Mount Agung (mer om dette kommer senere). I bakgrunnen på bildet under ser du vulkanen Batur.
SONY DSC

SONY DSC

Ankommet Trunyan blir vi møtt med hodeskaller og en hel haug med det vi nordmenn anser som søppel. På bakken ligger det hårkammer, tannbørster, stoffstykker, snop-papir, keramikkskåler og lykkemynter. Alt det her er gaver. Gaver til de menneskene som ligger der. De som ikke er døde enda. Under små flisehytter ligger mennesker og råtner, som var oppe på beina for 25 dager siden. Huden er skrumpet inn, munnen er åpen, alt er der. Det er ufattelig at det vi så der var døde mennesker, det gikk ikke opp for oss da og har enda ikke gått opp for meg. Det du ofte ser i filmer var plutselig rett fremfor oss. Vi ble fortalt at disse menneskene ikke regnes å være døde før alt kjøttet på kroppen er borte. Derfor gir folk gaver til de som ligger der: Pengegaver, bilder, røyk, tannbørster osv.

SONY DSC
Foto: Vegard Ulvund

Etter alt kjøttet er borte, blir de “nye” hodeskallene plassert sammen med de “gamle”. Resten av skjelettet blir lagt i en annen haug. Nå har trærne sugd opp sjelen deres og den illeluktende osen. Denne lange prosessen har nå hjulpet sjelen videre.

SONY DSC
Foto: Vegard Ulvund

SONY DSC 


Det er 2 uker igjen av oppholdet her på Bali, eksamen er fullt igang igjen og tiden begynner å bli knapp. Stemningen har endret seg den siste tiden og sukket blir større for hver gang noen nevner hvor mange dager det er til hjemreise. Flere av oss reiser enten til Thailand på vei hjem eller en svipp-tur til Australia når de først er på andre siden av kloden.

– Lise Dybvik

 

Sykkeltur rundt Gili Trawangan

SONY DSC
Det var godt med en aldri så liten ferie til Gili-øyene forrige uke. Til tross for litt sykdom her og der, greide de fleste av oss å gjøre det beste ut av det. Vi befant oss på Trawangan, én av de tre små øyene, sammen med mange andre studenter. Vi kom litt i etterkant av de andre så vi hadde det en smule roligere vil jeg tro. Vi bestemte oss for å sykle rundt øya. Det var tungvindt med tanke på all sanden som lå i veien, men det var en fin tur til tross. Vi stoppet også litt her og der både for å titte, handle og for å kjøle oss ned i vannkanten. Jeg tror ingen hadde timer på oss, men jeg vil tippe at vi brukte rundt nitti minutter på turen inkludert pausene.
SONY DSC

Kameraet var ikke alltid med, dessverre, men opplevelsene tror jeg vil sitte støpt i minnet. På strendene om kvelden kunne du se små, lysende blå alger som dukket opp hver gang du tråkket i sanden, akkurat som på film. Du kunne springe langs sjøkanten og algene visste akkurat hvor du hadde løpt hen. De eldste fotsporene ble svakere og forsvant etter hvert, men når bølgene strekte seg over sanden kom de til syne igjen. Dette må være paradis.
SONY DSC

SONY DSC SONY DSC SONY DSC
V
i prøvde oss også på en snorkel-tur utenfor øyene for å se på skilpadder. Det var så fint at jeg glemte helt hva vi egentlig så etter. Den følelsen når du bare kan ligge i vannoverflaten å titte på alt livet under deg, på alle fargene og på fiskene som danser. Du er helt i din egen verden, slapper av og drømmer deg bort, helt til instruktøren vinker til deg: “Få opp farta, vi har langt igjen!”  Du padler med beina, passer på å tømme snorkelen helt for vann før du tar et dypt pust, bikker hodet nedover, skyter opp beina bak deg og sklir sakte ned mot korallene. Oppdriften gjør at du kaver litt for å komme deg ned, men du er nærmere likevel. Du gjør en god observasjon over området og alle hulene hvor det befinner seg sjenerte fisker og begynner turen opp til overflaten igjen. Når du kommer opp er det bare å blåse ut så du får puste igjen. Så ligger du der og flyter med strømmen, og kanskje padler litt for å komme i riktig retning. Gule, blå, grønne, oransje, svarte, hvite, lilla fisker i alle slags mønstre og fasonger. Du svømmer videre og ser at bakken forsvinner under deg. Der fremme svømmer de andre som om de hang i løse luften. Det er mørkere og mørkere jo lengre ned du søker blikket og du har ikke peiling på hvor langt det er ned, ned til ingenting, til mørket, til sjølivet. Hey, en skilpadde! Den svømmer på bånn for å lete etter mat, helt alene, godt kamuflert. Du vil bare nyte synet så lenge du kan, av livet der nede. Av det livet du nå har fått observert uten å ta del i. Dette er paradis!

SONY DSC


Skolen har begynt på igjen og det er full rulle med eksamener på hele gjengen. I går kjørte vi på scooter-tur for å se litt rundt, samtidig som vi dro i kulturparken, GWK. Kommer bilder derfra også! Man merker at turen har en slutt når pengene minker og man blir klarere på å kjøpe det billigste av mat, og ikke sløse for mye. Man føler av og til at man ikke strekker til, for alt skal gjøres på en gang og ting går ikke som planlagt hele tiden. Og med nordmenn på besøk skal mye oppleves på kort tid, og da sier man ikke nei til å være med!

– Lise Dybvik

Apekatter (Nord-Bali)

SONY DSC

På vei hjem fra Nord-Bali stoppet vi på en fortauskant for å hilse på noen skjønne. Jeg satt meg ned med vannflasken mellom bena og før jeg visste ordet av det, var flasken allerede long gone. De er lure, apekattene, og man skal være forsiktig med å komme for nærme. Strekk for all del ikke ut armen dersom du ikke har enten banan, nøtter eller jordbær å gi!
SONY DSC

SONY DSC SONY DSC SONY DSC

– Lise Dybvik

Tur til fossefallene (Nord-Bali)

SONY DSC

Søndag morgen forrige uke reiste vi fra Lovina i Nord-Bali mot fossefallene. Sambangan heter området vi befant oss i og Aling-Aling var navnet på det største fossefallet på over tretti meter. Det var en fin tur i seg selv, med bratte trapper både oppover og nedover, men det å endelig få bada seg litt i ferskvann var noe å sette pris på. Man kunne hoppe fra ni og femten meter eller prøve en utrolig artig sklie nedover fjellsiden. Jeg gikk ikke så langt som å hoppe, men trosset likevel høydeskrekken litt med den sklia.

SONY DSC SONY DSC SONY DSC SONY DSC SONY DSC SONY DSC SONY DSC


Ferieuken er i gang og Gili-dagene nærmer seg. Vi satte igang ferien med Toga-fest på fredagen. For å få mest ut av ferien og distansere oss litt fra filosofien har vi prøvd å fylle opp hele uken med aktiviteter. I dag blir det paragliding mens i morgen blir det waterbom.

– Lise Dybvik

Rafting + Bali Safari

SONY DSC
Det har vært en spennende dag hvor vi har prøvd rafting og besøkt litt dyr i dyreparken. Jeg har hele tiden sagt at jeg skal rafte en gang. Det gjaldt sånn cirka frem til vi skulle ha på sikkerhetsutstyret og rusle ned til elva, da steg nervøsiteten. Til min store fortvilelse var turen mer interessant enn skummel og vi fikk sett så mye fint som vi aldri har kunnet drømt om tidligere. Jeg må innrømme at vi så ganske fine ut i utstyret (bortsett fra at vi egentlig så ut som en gjeng med tolvåringgutter. Tips til neste gang: Ta av skoene dersom du tilfeldigvis skal gå rundt noen timer i en dyrepark etterpå.

SONY DSC SONY DSC SONY DSC SONY DSC

Vi fikk oss en deilig dusj, eller sju, i løpet av den to timers lange rafting-turen. Det ble mye duck og lean backward, for ikke å snakke om paddle forward eller tilbake igjen. Det var helt utrolig og få se bali-naturen på denne måten! Ris-åkrer i øst og vest, palmer i mange varianter og mennesker som levde av og i naturen.  Vi fikk sett hvordan enkelte bor for eksempel i høstingperioden: under et tak, en presenning eller gamle reklamebannere støttet opp av fire enkle pinner og litt tau. 
SONY DSC SONY DSC

Etter endt elva-tur ble det heftig rumpetrening opp en lang trapp med ventende lunsj på toppen. Ris, nudler, grillspyd med fisk og mer til var det vi tok i mot. Vi befant oss et par-tre timer unna Jimbaran og ble sendt videre til neste post. Vi tutet av gårde igjen i vår skranglete lille buss, og med dårlige veier minnet det mer som en evig tur med Thunder Coaster i Tusenfryd. Likevel klarte trøtt ungdom og dubbe av i mellom fartsdumpene. Under skilt som tilsvarer “Ujevn vei”-skiltet vi har, står det alltid pelan pelan, noe som betyr “kjør forsiktig” eller “slakk ned”. 

SONY DSC
Slitne rygger bevegde seg til Bali Safari & Marine Park i Gianyar for å komme tett på dyrene. Blant annet matet vi og koste litt på en ensom elefant, og to papegøyer syntes tydeligvis det var morsomt å knipe over fingrene mine med nebbet (som i å bite uten å bite). 
SONY DSC SONY DSC SONY DSC SONY DSC SONY DSC SONY DSC

 

Mange inntrykk og mye aktivitet har satt preg og en tidlig kveld er ikke å takke nei til i dag. Litt RITZ-kjeks og noen doser vann blir å trykke i seg før man skal samle litt energi til neste skoledag. Hati-Hati♣

-Lise Dybvik