Hvorfor bryr vi oss?

Det er ingen hemmelighet at samfunnet har og fortsatt utvikler seg i en voldsom hast. Vi skal hele tiden rette oss etter det publikum vil ha, etter det som er akseptert og anbefalt. Gjennom såkalte sosiale medier skal vi bli kjent med hverandre og vokse større, men hvor godt kjent blir vi egentlig?

Ikke få har med jevne mellomrom irritert seg over andres oppdateringer på Facebook, Instagram, Twitter etc. Det kan være at de får mye oppmerksomhet og skryt for noe, at de poster unødvendig informasjon, eller rett og slett er for aktive. Hva er igrunn unødvendig informasjon, og for aktive deltagere på nett? Er ikke alt egentlig ganske unødvendig? Og kan man ikke bare scrolle videre når det dukker opp et navn man har sett litt for ofte i det siste?

Hvorfor bryr vi oss? 
Bak tastaturet og mobiltelefonen sitter en grøt av forskjellige personligheter. Det som kommer frem på skjermen stemmer ikke alltid med disse. Flere poster uhyggelige kommentarer på andres oppdateringer. Ikke alle gjør det her av jævelskap, men fordi de oppriktig vil ha frem egen mening og fordi den tilfeldigvis er annerledes enn din egen. De lager diskusjoner og folk setter seg på bakbena med en eneste gang, i full forsvar. Hvorfor blir vi slaver av publikum, et publikum som ikke hadde trengt å være der i utgangspunktet?
Vi søker hele tiden godkjennelse og oppmuntring hos andre. Dette gjelder ikke bare på nett, men også i hverdagen. Bevisst eller ubevisst tar vi i mot responsen vi får og handler så deretter.

Vennene mine har det mye bedre
Noe jeg synes er utrolig interessant er the Friendship Paradox. (Les en artikkel om det her). Vi blir hele tiden matet med alt det fine som skjer i livene rundt oss. Her er noen eksempler:
“Nå har jeg vasket hele huset og er klar for storbesøk.”
“Se så flink min kjære datter er! Gratulerer så mye med førsteplassen. Mamma er glad i deg.”
“Har akkurat baket tre kaker til guttungens kulturskoleavslutning.”
“Endelig ferdig med å strikke babyteppe til nurket!”
“Klar for tre varme uker i Alanya.”
“Kvalitetstid med kjæresten.”

Og man må jo bare regne med at disse kommer med bilder for å faktisk vise hvor flott det er. Hva gjør det her med oss? Vi begynner og sammenligne. Huset deres er så flott. Hun er så flink til å bake kaker. For en bra stil. Wow, han er flink å trene. De er populære. De har så mange venner på Facebook, så mange likes på Instagram. Hun poster så bra bilder hele tiden.
Disse tankene fører som regel én vei. Vi trykker oss selv ned fordi vi ikke baker kaker like ofte, fordi vi ikke trener hver dag, fordi vi ikke har like mange venner på Facebook, følgere på Twitter eller likes på Instagram. Det jeg gjør her nå i grove trekk, er å plassere de som er aktive på nettet i to kategorier: De som har, og de som tror de ikke har nok.

Hvordan var ferien din?
Fra barneskolen husker jeg blant annet at første dag etter ferien var veldig viktig, spesielt etter sommerferien. De fleste hadde fått seg nye klær og så relativt fresh ut første skoledag. Jeg vet ikke helt hva som var greia. Vi hadde jo allerede gått flere år sammen på skole så hvorfor skulle det være så viktig og gi et nytt inntrykk akkurat denne dagen?
Så kom det verste spørsmålet: Hvordan var ferien din? Det var ikke spørsmålet i seg selv som var så gale, men det at vi gjentatte ganger måtte skrive små stiler om hva vi hadde gjort i løpet av den tiden borte fra skolen. De fleste av oss hadde hatt en topp sommerferie, kunne ikke hatt det bedre. MEN, så blir den ene stilen etter den andre lest opp for klassen, og her begynner barna og sammenligne. Den ene eleven, som har hatt tidenes sommerferie med slektningene sine på camping-tur, gruer seg mer og mer til at stilen hans skal bli lest opp. Hvordan skal den måle opp mot ferien til hun som dro til Grand Canaria og red på kameler, og som fikk stjerneskudd i kakestykket selv om hun ikke hadde bursdag?

Skjønner dere greia? Den her eleven kunne ikke hatt det bedre, men med en gang noen andre viste til noe dyrere, flottere, større, så avtok betydningen av hans egen ferie. De som har, og de som tror de ikke har nok. På samme måte vil jeg si vi sammenligner hverandre gjennom sosiale medier. Samtidig er nettet et genialt sted hvor du kan være den du vil være, fremme de sider av deg selv som du vil publikum skal se, og lage kunstige assosiasjoner til deg selv. Folk vil deretter behandle deg annerledes på nettet enn i det virkelige liv. Og dersom kommunikasjonen bare foregår over nett, vil det ikke da etter hvert bli vanskeligere og ta kontakt med noen ellers? Jeg håper det ikke fortsetter å utvikle seg i denne retningen. Jeg vil kunne ta kontakt med venner (og bekjente for den saks skyld) uten vanskeligheter. Jeg vil bli kjent med folk som personen de er, og ikke den personen som blir fremstilt på nett. Men er vi villige til å gi opp all oppmerksomheten de store dobbel-veene gir oss?

Jeg har vel egentlig ikke kommet med noe svar til alle spørsmålene jeg har stilt gjennom teksten, men jeg håper bare at man kan begynne å tenke litt mer over ting som publiseres på nett. Nevner også igjen at alt jeg skriver ikke bare er som en kjeft på andre, men også en påminnelse til meg selv. 

Les også: Dobbel Underholdning

-Lise Dybvik

Livets sirkel

395006_10150450526021491_1341640234_n
I det siste har jeg satt med den følelsen at jeg skal gjøre så mye jeg kan før livet tar slutt, men er det egentlig det det handler om? For meg er det kanskje aller best nå å bare ta én ting av gangen og ikke tenke på alt jeg skulle ha gjort i mellomtiden. Jeg kommer jo fortsatt til å ha ønsket om å kunne oppleve mer og mer, men let’s face it, man kan ikke gjøre alt. Vi har store begrensninger der de aller vanligste muligens er oss selv og tiden. Vi krangler med tiden støtt og stadig med å skvise inn all verdens av aktiviteter. Vel, noen av oss.

Over alt hører man “Slutt å drømme, du må begynne å leve”, “Ta tak i drømmene dine”, “Gjør drømmene dine til virkelighet”, “Lev livet”. Jeg har egentlig aldri skjønt den her. Kanskje er jeg for opptatt av det materialistiske? Skole? Skal man bare kaste fra seg alt og leve livet? Og hva er egentlig å leve livet? Jeg vet at jeg til tider kan tenke for mye fremover istedenfor å være tilstede her, nå. Jeg føler meg som den hykleren når jeg gjør sånn da jeg hele tiden har vært for å leve i nuet. 

The time will pass anyway, you can either spend it creating the life you want or spend it living the life you don’t want. The choice is yours. -unknown

Finnes det egentlig en fasit på livet? Jeg tror ikke det, og det er nok det som gjør at folk faller utenfor. MEN, det er nok også det som gjør at noen vokser seg til store, brennende stjerner. Jeg vil si at det aller viktigste er å gjøre det man vil, i alle fall ikke gjøre noe man ikke vil! Man får ikke en smakebit av alt på denne kloden, men vi er likevel en del av den. Livets sirkel. Jeg fant en nokså populær video på YouTube tidligere i dag som jeg falt pladask for. Du kan jo se selv og forhåpentligvis er du enig meg at dette er fantastisk! Jeg kjenner jeg blir rørt og savner tilhørigheten av det å delta i et kor (vokalgruppe). Check it out. 

Akkurat som et puslespill

 

Det har vært en vanskelig og forvirrende tid. Mye har stått på agendaen og alt bare blusser seg opp. Det å få på plass alle brikkene har vært et sant tankespill og jeg lengter etter lyset i enden av tunnelen. Jeg prøver å sette meg mål, ta igjen for det tapte, men står fremdeles på samme plass. Det er i alle fall det jeg innbiller meg, men jeg har klart noe til tross for alt jeg ikke har gjort. Det finnes en liten sprekke i tunnelen som slipper inn lys, og det lyset skal hjelpe meg på rett vei.  Sammen med “Mordi” har Villa og flyreise til Bali blitt ordnet og vi er et steg nærmere. Vi har hatt russedåp i mellomtiden og nå etter påske braker russetida løs. Jeg har bestemt meg for å reise på Hovefestivalen i sommer, men først i dag: UHØRT goes Broadway. Det stemmer. Vokalgruppa skal fremføre en musikal, den ene begynner NÅ, og den neste klokken 20:00. Jeg gleder meg som et lite barn.

00

Jeg får legge ut bilder av Villaen en annen dag. Ha en fin helg og husk: Det er ikke alltid puslebrikkene faller på plass, da må man vri og vende og kanskje også flytte litt på dem. Det kan være at noen er plassert feil vet du.

-Lise Dybvik

Liebster Award

Line bak Sjefenogjeg har tildelt en Liebster Award til meg! Det er ordentlig gøy å få en slik anerkjennelse når man så vidt har begynt her inne. Men spennende er det likevel, og jeg har fått noen artige spørsmål å svare på. For en ære!

Hva skulle du ønske du kunne som du ikke kan, og hvorfor?
– O la la! Beat-boxing er noe av det desidert kuleste som finnes. Det står så høyt på listen at jeg ikke engang klarer å beskrive det med ord. Men, det er stor forskjell på bra, og ikke bra beat-boxing, just sayin’. 

Hvis du kunne velge fritt, hvilken kjent person ville du hatt som din beste venn?
– Må jeg velge én? Jeg har en liste… neida, joda. Jeg skriver dem opp, så kan du velge for meg hvem jeg liker best?
1. Jennifer Aniston – Fineste dama i to sko og med en råbra personlighet, for ikke å snakke om acting skills.
2. Skylar Astin – Tidenes mest sjarmerende skuespiller.
3. Ellen DeGeneres – Finnes det noen kulere?
4. Zooey Deschanel – Sær (råååå) type som gjør at jeg ikke føler meg som en numbskull hele tiden.

Ville du valgt mobiltelefon eller vaskemaskin? Hvorfor?
– Heh… er dette et lurespørsmål? Jeg kunne godt ha kuttet ut alt på telefonen som bare er til for underholdningen sin skyld, men å kuttet den ut helt? Jeg tror svaret mitt varierer ettersom når spørsmålet stilles. Akkurat nå vil jeg bare kaste telefonen langt til ***, og jeg har jo akkurat vaska klær så hvis jeg kvittet meg med vaskemaskinen ville det tatt en stund før jeg rakk og angre på det. Jeg må innrømme.. dette er faktisk det vanskeligste spørsmålet jeg har fått på en stund. Argumentene danser swing oppi hodet mitt. Pass? Klær kan jo vaskes i elva også da, som på gamlemåten. Jeg går for telefonen jeg.

Hvilke tre ting ville du tatt med deg til en øde øy? Hvorfor?
– Tricky tricky. Jeg ville tatt med meg følgende:
1. En kniv – så kanskje jeg kunne sløyd litt fisk hvis jeg noen gang fikk tak i det, og for første gang smake ekte kokosmelk.
2. Et lite badebasseng – Jepp, det stemmer. Du vet sånn opplåsbart basseng som tar en evighet og få varmet opp vannet i. Jeg kunne enkelt fylt den med sjøvann og padlet oppi der, og kanskje sovnet uten å være redd for å drukne. I tillegg slipper jeg alle de ekle greierne som finnes i havet (mest sannsynlig ikke like mye som jeg ser for meg), pluss at jeg kan tømme den og bruke den som seng når jeg skal sove. Nå følte jeg meg forresten utrolig smart.
3. En stor god bok – En jeg kunne lest om og om igjen. For eksempel Life of Pi. Eller nei, stryk den… jeg skal jo på en øde øy Jeez. 

Hva er dine beste tips til en tilnærmet perfekt helg?
– Hmm.. Jeg må si helt ærlig at jeg ikke har peiling. Jeg kunne sagt noe så klisjé-aktig som at jeg elsker å tulle meg inn i teppet, drikke kakao og se på tv-serier. Eller på den andre siden: danse med hæla i taket på lørdagen og synes synd på meg selv søndagen. Det varierer mye hva som skal til for at helgen min blir bra. En helg der jeg kanskje hadde både fri fra jobb, fri fra lekser, og samtidig hadde mye å gjøre. Jeg er en rastløs sjel, men samtidig liker jeg meg godt i eget selskap. De dagene hvor jeg kan stenge alt annet ute er gull verdt, men det er også de dagene jeg tilbringer med enten familie eller venner. En biltur hadde jeg heller ikke klaget på, for jeg trives godt jeg, i den tyske metallboksen med hjul.

6. Hvilken dessert er din favoritt?
– Hamana-hamana-hamana, sa du søtsaker sa du? Jeg spiser det meste som inneholder sukker, men favoritten er kanskje sjokoladekaken eller gulrotkaken på Lyspunktet i Ålesund. Men, brownies a la tante Gunns oppskrift er som å komme til himmelen. Det høres ut som jeg er et ordentlig sjokoladekakemonster, men jeg kan egentlig ikke fordra andre sjokoladekaker. Med andre ord: hvis jeg spiser opp et helt stykke av mesterverket ditt er du godkjent (med ekstra stjerne i boka). Åh! Pavlova er også nydelig godt. Man, jeg er ubeslutsom!

7. Hva slags bøker leser du (om du liker å lese bøker, da)?
– Jeg tror egentlig jeg leser det meste av bøker, men jeg har mine kriterier: Dersom boka ikke har begynt å bli spennende fra side 3 kan du bare glemme det, spesielt hvis jeg ikke klarer å hente frem noe poeng. Jeg er så utrolig glad i å lese og holder meg kanskje mest til kriminalromaner og ett eller annet innenfor psykologi. Det kan for eksempel være en god blanding av skrekk og handling med psykotiske mennesker. Det høres ganske sært ut, men jeg liker hvordan synspunkter spiller inn på en roman. Tenk deg at livet ditt skulle forklares utfra noen andres øyne. – Det hadde ikke vært i nærheten av din egen oppfatning, mest sannsynlig. Og, engelsk er best ingen protest!

8. Foretrekker du buss eller tog?
– Hadde jeg selv hatt tilgang til tog ville jeg brukt det mye oftere. Buss er så bråkete og man må hele tiden sitte å kjenne på hver eneste sving og nedbremsing. Med tanke på hvor dårlige veier vi har i Norge, hadde jeg soleklart gått for tog. Det går jo som på skinner (tåpelig). Jeg er ganske vant til å ta bussen så det er igrunn ikke noe problem, men som typen sa når vi reiste til Oslo: “Tog e så sytalaust..”

9. Hvis du kunne gjort om på noe du angrer på at du gjorde/ikke gjorde, hva ville det vært og hva hadde du gjort?
– Dersom jeg kunne gjort om på noe, hadde jeg garantert fortsatt med dansing. Å danse er noe av det gøyeste som finnes, og det får meg virkelig til å føle meg bra. Det hender noen ganger at jeg dekker til alle vinduer og danser til all mulig slags musikk som finnes på spotify-listene mine. Det å være med på sportsdansen og danse selskapsdans er noe av det jeg savner mest, og jeg drømmer ofte om å starte på igjen, selv om det kanskje hadde vært litt risky med tanke på glemte danseferdigheter.

10. Hvordan ser en vanlig dag ut hos deg/dere?
– Er det noe jeg forbinder med vanlig, så er det kjedelig. Kanskje fordi “vanlig” skjer så ofte? På en vanlig dag sitter jeg på bussen med musikk på ørene. Jeg tenker på menneskene rundt meg; Tror du jeg noen gang kommer til å ha en samtale med noen av dem? Jeg sovner etter hvert i meget merkelige stillinger som gjør at nakken ofte verker resten av dagen. Etter skoledagen prøver jeg å sove meg hjemover også, til tross for at fagbøkene i sekken skriker til meg: “Les meg nå, så slipper du senere.” Jeg kommer hjem, henger jakka på stolen og setter meg enten på rommet for å se serier, eller på kjøkkenet for å gjøre lekser. Setter jeg meg ned med leksene blir jeg som regel sittende ved kjøkkenbordet hele dagen, og ser jeg på serier skjer dette også vanligvis hele dagen.

Puh! Nå var det vel min tur å stille noen spørsmål til de neste som skal få Liebster Award. Jeg er jo som sagt nokså fersk her inne, men har likevel rukket å fått noen gode inntrykk fra velskrevne blogger. Her kommer i alle fall de som skal få tenke så hjernen knirker på de neste spørsmålene:

Ingrid Lund – Ingrid konverterte til Islam for noen år siden og skriver om sitt liv som norsk muslim. For Ingrid er det ikke mye som er tabu og hun skriver for å skape tanker rundt aktuelle emner og er samtidig flink til å variere med dagligdagse hendelser. Jenta skriver utrolig bra!

Vinterverket – Dette er en artig en folkens. Mammabloggeren skriver veldig interessant om alt fra brunostforbudet i Horten til merkeklærhysteri. Jeg synes det er så gøy å lese fordi jeg kan si meg enig i så mye som blir sagt. Og de beste man finner er vel de som deler samme holdninger og verdier som en selv?

Superpapsen – En ny vri. Det er veldig sjeldent at man finner fram til pappabloggere, men hvorfor er det sånn? Pappaen til Thelma og Ellie får meg til å tenke: Hvorfor finnes det ikke mange flere fedre der ute som blogger? Det er rett og slett koselig å se små barnegleder bli fremstilt på en sånn måte som denne fyren gjør. Bloggen er underholdende med barnas gulløyeblikk i fokus.

And so on.. Da var det på tide å offentliggjøre noen nye spørsmål til disse tre flinke skribentene. Håper de vil ta utfordringen, og gi prisen videre til 3 andre som ikke har fått den fra før. Kyssklappklem.

Hvis du skulle tilegne deg noe nytt å gjøre fast i én uke, hva ville det vært?

Hva heter den beste boken du har lest, noensinne?

Dersom du fikk et helt nytt rom og dekorere, som skulle være bare ditt, hvordan ville det sett ut ferdig?

Hvis du skulle ha forfattet livet ditt som det er nå, hva ville vært tittelen på boka?

Hva skulle du ønske du kunne, som du ikke kan?

Fortell om noe du ser fram til.

Hvis huset ditt er totalt kamuflert i rot og det ringer på døra, hva gjør du da?

Lykke til!
-Lise Dybvik

Det gode liv

SONY DSC

Hva er det egentlig som definerer lykken? Hva gjør deg lykkelig? – Dette var spørsmålene vi fikk i sosialkunnskap i dag. Vi fikk hver sin lapp der vi skulle skrive to-tre ting som gjorde eller kunne gjøre oss lykkelige nå eller senere. Vanligvis setter jeg opp en sperre når folk spør slike spørsmål. Det er jo bare å komme opp med noe, men jeg får en ekkel følelse i magen, har mest lyst til å bare gå. Jeg satt likevel igjen å prøvde å komme på tre ting som kunne gjøre meg lykkelig. Det fikk gå. Jeg har vært i mitt filosofiske hjørne i dag og tenkt, hva er det som faktisk gjør meg lykkelig?

Fakta er, jeg har ikke sjans til å sette ord på det å være lykkelig. Hvordan det defineres er vel opp til hver enkelt person.. Jeg vet i alle fall at det å reise gjør meg glad. Ikke (bare) fordi jeg vil til varmere strøk, men fordi jeg elsker å oppleve nye ting, nye steder, nye attraksjoner og skape minner for livet. En flytur eller togtur (buss er kjedelig) innenfor landegrensene også, helt supert. “These wings are made to fly” hørte jeg akkurat på radioen, Oh yes! Jeg drømmer stadig om å komme meg bort herfra, til nye steder, men det kreves litt av meg først. Jeg “må” fullføre videregående, jeg “må” tjene nok penger til videre studier for å kunne jobbe med det jeg vil, fotografi.

Det er så forskjellig hva jeg får høre av andre når jeg sier det. Jeg vil jobbe som fotograf. Jeg har fått mange klask i trynet som sier “Er du klar over hvor lite du kommer til å tjene? Det er utrolig vanskelig og komme seg langt innen fotografi. De fleste har et kamera, hvordan skal du slå igjennom? Lykke til… Og hvordan skal du kunne leve av det?” Svaret er, jeg har ingen anelse. Men jeg skal prøve. Jeg satser. Så kan vi se hvem som er mest lykkelig, jeg som gjør det jeg elsker, eller den som tjener en million i året? Samtidig har jeg fått mye støtte og flotte tilbakemeldinger, så er det sagt. Det er ikke godt å si hvor jeg ender opp, men jeg har lovt meg selv å ikke kaste bort utdanningen. Aldri. Utdanning er for meg en del av reisen, en del av reisen som gjør meg glad, som gjør at jeg får oppleve nye ting. Det går alltids ann å gjøre utdanningen interessant.
Anyway – Noen lurer kanskje på hva jeg skrev på lappen på skolen i dag.. Ikke overraskende var det ene: å reise. De andre var om farmor ble frisk og at de rundt meg har det bra. Jeg hater å vite at noen ikke har det bra. La meg få snakke med deg, lille pus..

Jeg har aldri vært den som har ønsket meg store, flotte, dyre greiene, men den som heller setter pris på de små tingene. Jeg tror at “de store, dyre” bare gjør oss glad for en liten stund. Spesielt dersom man stadig får mye i hendene. Fyi, uansett hvor mye jeg prater om “det gode liv”, så er det ikke slik at man alltid har det bra tjuefiresju. Vil oppfordre til å lese et veldig inspirerende innlegg om akkurat det her: Det er okå å ikke ha det okå
Jeg skal avslutte med å spørre samme vanskelige spørsmålet til dere.. Hva gjør deg lykkelig?

Ooh, forresten! Måå bare ha med at mamsen lagde en nydelig pastasalat(?) tidligere i dag. Gi meg mat, jeg elsker deg.
– Lise Dybvik