Afrika-drømmen

Mye har skjedd siden sist jeg tok tak i tastaturet. Fordi folkehøyskole har blitt så til de grader skrytt opp i skyene, tenkte jeg å teste det ut selv. Jeg kan helt ærlig si at folkehøyskole ikke er for alle, men det åpner dører for flere muligheter. I mitt tilfelle “Drømmen”. Helt siden jeg var barn hadde jeg et stort ønske om å bli veterinær og reise til Afrika for å jobbe med dyr. Veterinær-delen har falt bort, men jeg har kommet nærme dyrene i det frie, og det har gitt meg noe. Jeg vet ikke helt hva, men hver gang jeg ser tilbake på bildene får jeg en indre ro. Alltid har jeg vært fascinert over naturen, og ja, naturen er vakker. Samtidig er der en glede over at jeg har mestret noe. Jeg la en innsats i og komme meg til Afrika, og jeg vil gjøre det samme igjen.

afrika (2 of 1).jpg

Hva skal man så gjøre, når drømmen har blitt virkelighet? Og det man står igjen med er seg selv. Folkene rundt spør meg hele tiden hva planen er til høsten, hvilken skole jeg har søkt på, hva jeg skal bli. Det er forventninger om å bli noe stort, ha høy utdanning, få en viktig jobb. Over halvparten jeg prater med vet ikke hva de “vil bli”, men likevel kaster de seg over en Bachelor-utdanning fordi man må jo ha det. Må man det?
Hvorfor skal man kaste bort så mange år på et juss-studie  når man står der på slutten og egentlig ikke ville bli advokat.  Du gikk den veien fordi du lettere kan tjene penger sånn.

dyra (6 of 11)

Planen min er ikke å sitte i årevis på skolebenken og pines gjennom et studie som virker interessant, og ende opp med en bra jobb fordi samfunnet forventer det av meg. Folk blir like sjokket hver gang jeg sier at jeg ikke skal studere. Selv om mange har høye ambisjoner om å bli sjukepleier, lærer og what not (all respekt til de), så er ikke det min greie. Ingen vet hva som skjer om noen år, og skulle det så være at jeg plutselig vil bli noe, så får jeg ta det når den tid kommer. Og det er greit og ikke vite hva man vil gjøre, det er mange som ikke vet. Tiden får du ikke igjen, så bruk den til å gjøre det du vil: Ikke være en slave av samfunnet. 

-LD

Hvorfor bryr vi oss?

Det er ingen hemmelighet at samfunnet har og fortsatt utvikler seg i en voldsom hast. Vi skal hele tiden rette oss etter det publikum vil ha, etter det som er akseptert og anbefalt. Gjennom såkalte sosiale medier skal vi bli kjent med hverandre og vokse større, men hvor godt kjent blir vi egentlig?

Ikke få har med jevne mellomrom irritert seg over andres oppdateringer på Facebook, Instagram, Twitter etc. Det kan være at de får mye oppmerksomhet og skryt for noe, at de poster unødvendig informasjon, eller rett og slett er for aktive. Hva er igrunn unødvendig informasjon, og for aktive deltagere på nett? Er ikke alt egentlig ganske unødvendig? Og kan man ikke bare scrolle videre når det dukker opp et navn man har sett litt for ofte i det siste?

Hvorfor bryr vi oss? 
Bak tastaturet og mobiltelefonen sitter en grøt av forskjellige personligheter. Det som kommer frem på skjermen stemmer ikke alltid med disse. Flere poster uhyggelige kommentarer på andres oppdateringer. Ikke alle gjør det her av jævelskap, men fordi de oppriktig vil ha frem egen mening og fordi den tilfeldigvis er annerledes enn din egen. De lager diskusjoner og folk setter seg på bakbena med en eneste gang, i full forsvar. Hvorfor blir vi slaver av publikum, et publikum som ikke hadde trengt å være der i utgangspunktet?
Vi søker hele tiden godkjennelse og oppmuntring hos andre. Dette gjelder ikke bare på nett, men også i hverdagen. Bevisst eller ubevisst tar vi i mot responsen vi får og handler så deretter.

Vennene mine har det mye bedre
Noe jeg synes er utrolig interessant er the Friendship Paradox. (Les en artikkel om det her). Vi blir hele tiden matet med alt det fine som skjer i livene rundt oss. Her er noen eksempler:
“Nå har jeg vasket hele huset og er klar for storbesøk.”
“Se så flink min kjære datter er! Gratulerer så mye med førsteplassen. Mamma er glad i deg.”
“Har akkurat baket tre kaker til guttungens kulturskoleavslutning.”
“Endelig ferdig med å strikke babyteppe til nurket!”
“Klar for tre varme uker i Alanya.”
“Kvalitetstid med kjæresten.”

Og man må jo bare regne med at disse kommer med bilder for å faktisk vise hvor flott det er. Hva gjør det her med oss? Vi begynner og sammenligne. Huset deres er så flott. Hun er så flink til å bake kaker. For en bra stil. Wow, han er flink å trene. De er populære. De har så mange venner på Facebook, så mange likes på Instagram. Hun poster så bra bilder hele tiden.
Disse tankene fører som regel én vei. Vi trykker oss selv ned fordi vi ikke baker kaker like ofte, fordi vi ikke trener hver dag, fordi vi ikke har like mange venner på Facebook, følgere på Twitter eller likes på Instagram. Det jeg gjør her nå i grove trekk, er å plassere de som er aktive på nettet i to kategorier: De som har, og de som tror de ikke har nok.

Hvordan var ferien din?
Fra barneskolen husker jeg blant annet at første dag etter ferien var veldig viktig, spesielt etter sommerferien. De fleste hadde fått seg nye klær og så relativt fresh ut første skoledag. Jeg vet ikke helt hva som var greia. Vi hadde jo allerede gått flere år sammen på skole så hvorfor skulle det være så viktig og gi et nytt inntrykk akkurat denne dagen?
Så kom det verste spørsmålet: Hvordan var ferien din? Det var ikke spørsmålet i seg selv som var så gale, men det at vi gjentatte ganger måtte skrive små stiler om hva vi hadde gjort i løpet av den tiden borte fra skolen. De fleste av oss hadde hatt en topp sommerferie, kunne ikke hatt det bedre. MEN, så blir den ene stilen etter den andre lest opp for klassen, og her begynner barna og sammenligne. Den ene eleven, som har hatt tidenes sommerferie med slektningene sine på camping-tur, gruer seg mer og mer til at stilen hans skal bli lest opp. Hvordan skal den måle opp mot ferien til hun som dro til Grand Canaria og red på kameler, og som fikk stjerneskudd i kakestykket selv om hun ikke hadde bursdag?

Skjønner dere greia? Den her eleven kunne ikke hatt det bedre, men med en gang noen andre viste til noe dyrere, flottere, større, så avtok betydningen av hans egen ferie. De som har, og de som tror de ikke har nok. På samme måte vil jeg si vi sammenligner hverandre gjennom sosiale medier. Samtidig er nettet et genialt sted hvor du kan være den du vil være, fremme de sider av deg selv som du vil publikum skal se, og lage kunstige assosiasjoner til deg selv. Folk vil deretter behandle deg annerledes på nettet enn i det virkelige liv. Og dersom kommunikasjonen bare foregår over nett, vil det ikke da etter hvert bli vanskeligere og ta kontakt med noen ellers? Jeg håper det ikke fortsetter å utvikle seg i denne retningen. Jeg vil kunne ta kontakt med venner (og bekjente for den saks skyld) uten vanskeligheter. Jeg vil bli kjent med folk som personen de er, og ikke den personen som blir fremstilt på nett. Men er vi villige til å gi opp all oppmerksomheten de store dobbel-veene gir oss?

Jeg har vel egentlig ikke kommet med noe svar til alle spørsmålene jeg har stilt gjennom teksten, men jeg håper bare at man kan begynne å tenke litt mer over ting som publiseres på nett. Nevner også igjen at alt jeg skriver ikke bare er som en kjeft på andre, men også en påminnelse til meg selv. 

Les også: Dobbel Underholdning

-Lise Dybvik

“FØRSTE GANG” i tjuefjorten

Vi er allerede godt ute i februar – hei, hvor tiden flyr – , men ikke før nå har jeg virkelig tenkt over alle de nye erfaringene jeg har tatt med meg som et resultat av fjoråret. Noe av det aller viktigste tjuefjorten har brakt med seg er muligheten til å kunne stå på egne bein. Kanskje sier jeg akkurat det samme neste år og året etter, men da vil jeg også sitte igjen med enda flere erfaringer. Jeg har det siste året fått kjenne mer på ansvar. Folk har tidligere fortalt meg at jeg er en ansvarsfull person, men ikke før den siste tiden har jeg skjønt betydningen av dette, og må nå prøve å leve opp til det. En annen viktig sak, som telles på første hånd, er at jeg har blitt bedre kjent med meg selv. Jeg skal ikke si at jeg vet hvem jeg er, for plutselig gjør jeg noe ikke engang jeg kunne kommet på å gjøre. Som for eksempel og kaste meg ned et fossefall (check). Anyway. Jeg tenkte så å lage en liten liste over de første gangene jeg husker best.

SONY DSC

1.Legevakta midt på natta. Tjuefjorten ble innledet av at jeg kjørte min venninne på legevakten etter et matlaging-uhell under nyttårsfeiringen. Det gikk bra! 2.Utstilling. Kom til å melde meg på UKM for første gang med bilder. Se her. 3.Stand-up. Det er trist at jeg ikke før har vært på en stå-opp-forestilling, men flere skal det bli heretter. Dagfinn Lyngbø stod på scenen den gangen med STEREO. 4.Vaksiner i nakken. For å forberede meg både på russetid og Bali-opphold skulle fire vaksiner settes samtidig. Jeg fikk en i hver overarm og en på hver side av nakken. Hjelp! 5.Jobbintervju. Selv om jeg har jobbet siden jeg var fjorten, har jeg aldri før våren tjuefjorten hatt et jobbintervju. 6.Fin-servise. Det stemmer, jeg har begynt (og er snart ferdig) og samle på asjetter og alt det som følger med. Ikke dumt å ha det meste fra før, før man flytter ut. 7.Nattevakter. I sommer begynte jeg å jobbe som trafikkdirigent, noe som har ført med seg en del nattarbeid. 8.Er det politiet? Å ringe politiet i seg selv kan gi et lite sug i magen, i alle fall når du får beskjed om å følge etter en som kjører uansvarlig på veiene. 9.Adresse: Utlandet. Har for første gang vært bosatt i utlandet. Nå skal det sies at det var bare tre måneder, men det teller! Jeg bodde med en herlig gjeng på Bali i Indonesia.

SONY DSC

10.Lysende alger. Du vet de som lyser opp paradisøyene i filmer på nattestid? Har sett på dem, har tatt på dem. 11.Rafting. To nydelige timer gjennom Balis jungel og et lite stup på fire meter hvor jeg på forhånd trodde jeg skulle dø. (Men når man først har gjort det så vil man bare mer). 12.Festival. Det er flaut å si det, men jeg var på min første ordentlige festival i sommer. En uke innom Hove som jeg aldri kommer til å glemme! 13.Holde i saker og ting. I tjuefjorten holdt jeg slange, apekatt og ekte hodeskaller (+knokler). 14.Tattis. Ingen jomfru lenger og huden er merket for livet. Jeg liker det! 15.Mani-pedi. En første tur ble raskt til flere. Hadde det ikke vært for Bali-turen og et indre ønske om å bli litt mer feminin. 16.Fengselsbesøk. Les om min opplevelse av Kerobokan HER. 17.Gay_Club. Det måtte jo prøves ut. Realiteten var høyt forbi forventningene, men jeg har heller aldri før blitt så innmari sliten i hodet etter så kort tid. 18.Bestige en vulkan. Gunung Anung var fjellet for oss tøffinger, både de som sprang til topps og vi som hang litt etter. Fjellklatring fikk en ny betydning, for dette var så absolutt ikke bare en fantastisk gåtur: vi klatret hele veien opp mot skyene og så videre mot universet etter at vi hadde passert skyene. Til tross for hvor knust vi var i beina når vi kom ned igjen, venter jeg bare på neste klatretur. Det her var moro (slash døden)! 19.Snorkel-tur i paradis. Livet utenfor Gili-øyene er noe av det vakreste som sitter i minnet. Alle de fargede fiskene, og følelsen av å være så liten i en så stor verden var fantastisk.

SONY DSC

20.Løpe-løpe-løpe. Både det å springe for en sak og å gjøre løping på stranda om morgenen til en rutine har gjort godt for kropp og sinn. 21.Pusle-pusle-pusle. Det bringer blandede følelser av å fullføre et puslespill. En slags tomhet fordi man må finne på noe annet hver gang man kjeder seg, kanskje få seg et liv? Og en glede over å trykke ned brikke nr. 2000 og vite at man faktisk har fullført noe man har brukt lang tid på. 22.Surfing. Drukning. Kall det hva du vil. Det er flaut å si at jeg bare har tatt meg tid til en surfe-tur i løpet av Bali-oppholdet. Det var artig, men skummelt når jeg ikke var så flink. Ja, jeg skulle nok ha lært meg det litt bedre, men latskapen og tanken på at de store bølgene kom til å drepe meg tok overhånd. Jeg overdramatiserer nok litt, men når bølgen først fikk tak så var det ikke så veldig gøy lenger. 23.Truse-røsk i fossefall. For å veie litt opp mot pingla som prøvde seg med surfebrettet, så prøvde hun seg også i fossefallene. En utrolig gøy sklie nedover berget jeg bare ikke kunne få nok av. Vi trenger ikke prate så mye om de tøffingene som hoppet fra 15 meter rett ned. 24.Seremoni. Vi tok tjuefjorten med på seremoni hvor Barongen og jentene hans dansa i timevis. Vi ville se litt mer, men ble for utålmodig og trette til å følge med på resten. 25.Trehjuls-taxi i Bangkok. Med andre ord raskeste vei tilbake til hotellet vårt før vi skulle reise hjemover. SONY DSC

Tre ting jeg har lært: 
– Én antibac på tre måneder er mer enn nok!
– Ikke lov at du kommer til å sykle hver dag når det uansett ender opp med moped eller andre transportmidler.
– “Mer om det senere!” kommer aldri til å skje.  

 
– Lise Dybvik

SNAKKES ALDRI

10847373_647612315347383_6884925115456213688_oNår du sier ha det til noen er det alltid ekstra vanskelig hvis man ikke kan si det sikkert at dere kommer til å møtes igjen. Noen du kanskje har hatt god kontakt med (i mitt tilfelle bodd med i tre måneder), men kanskje aldri ser igjen. Jeg husker ikke hvem det var, men når vi stod der gråtende på flyplassen “klar” til å skille lag, hørte jeg noen si slapp av, du ser’n igjen. Hvem kan si noe sånt for sikkert? Du vil så gjerne se igjen de fleste, men hva er garantien for at det faktisk skjer?

10898000_10204677329026013_7937797043104659597_n

Noen bånd har blitt sterkere enn andre på over tre måneder og noen er man helt sikre på at man vil se igjen. Kanskje møter man noen av dem på gata en dag i Oslo, eller krasjer inni noen på E6’n (håper for guds skyld det ikke skjer!), treffer på dem i skitrekket eller søler øl på skjorten til en under sommerfestivalen. Andre treffer man i planlagte omstendigheter etter hvert. Ønskelisten består ikke lenger av gitarstemmer, lydanlegg eller bokhyller (eller jo, bare veldig langt nede), men heller turer hit og dit hovedsakelig for å treffe flotte mennesker.
Spar opp penger, reis dit flokken er, få dem til å møte deg en plass begge kunne tenkt seg uansett. Slå to fluer i en smekk og dra med deg noen til en annen by for å treffe sistemann. Noen snakkes om ikke så alt for lenge ser du. Blunkefjes.

– Lise Dybvik

Minner til et nytt år

Processed with Moldiv

Først vil jeg bare starte med å ønske dere alle et godt nytt år. Vi har nå bikket over til totusenogfemten eller tjuefemten om du vil. Her om dagen fikk pappa og jeg en liten oppfriskning i minnet over de små gleder som har fulgt oss gjennom årene. Jeg skulle gjerne delt en hel haug med bilder, men sannsynligvis er det artigere for meg å se disse her enn dere som har deres egen historie. Det er så deilig når du kan komme på et helt scenario av ting som har hendt utfra ett eneste bilde! Det er det som er så fint med slike bilder. Det er her mange av de små gledene sitter, du trenger bare en påminnelse av hvor fint du egentlig har hatt det, eller? Nå har jeg fått den påminnelsen, og nå kan jeg stupe ut i tjuefemten og de utfordringer året måtte bringe.

Nyhende: Alle tre eksamener er bestått!
Ukens bok: Ready Player One//Ernest Cline

– Lise Dybvik

Trygt hjemme

Men, hallo verden! For nøyaktig én uke siden landet jeg på Ålesund Lufthavn (Vigra). Jeg har levd i en liten boble siden den tid, eller rettere sagt tullet inn i et varmt fleece-pledd. De siste ukene har gått utrolig raskt, og en tur innom Thailand stoppet ikke akkurat tiden opp. Vi unnet oss tre netter på Phi Phi og et par i Bangkok. Førsteinntrykket av Bangkok sier meg at jeg ikke trenger å reise hit flere ganger, men Phi Phi var virkelig noen stille dager å sette pris på. Vi bodde fem stykk i en Bungalow ved Toh Koh Beach Resort. Da båten som tok oss dit skrudde av motoren, ble det helt stille. Så stille at jeg først da la merke til all støyen som hadde omringet oss på Bali. Så stille at jeg kunne kjenne skuldrene endelig senke seg. Så stille.. var det ferie.SONY DSC

Når jeg tenker tilbake på tiden vi brukte på Bali så må jeg innrømme at jeg savner det, men selv om været, utsikten og opplevelsene har vært på topp er det først og fremst menneskene jeg vil tilbake til. Døgnrytmen min er ikke på plass enda så det hender at jeg står opp tidlig. I tillegg, siden jeg har vært syk, har det vært umulig ikke å sove om dagen. Det er så trist å våkne opp uten en sjel å se før alminnelige folk står opp. Det er ikke lenger alltid noen som er våken til enhver tid, eller som du kan vekke på pur F, og jeg kan ikke lenger sette meg ut T-skjorten midt på natta.

SONY DSC

Selv om jeg savner mye er det godt å være hjemme. Hjemme til familien og til barna (dyrehagen). I morgen skal jeg tilbake i jobb etter at jeg kom hjem syk fra Thailand. Jeg har gått en ukes tid nå uten å høre ordentlig (skyldes et lite hull på trommehinnen etter flyturen), i tillegg til øye-betennelse og feber. Satser på at formen er på topp i morgen så den samsvarer med humøret, for i dag er jeg så glad!

– Lise Dybvik

Ingen badestudie

I løpet av det siste året har utenlandssemester blitt referert til som badestudier i stor grad. Både fra utenforstående politikere og studentene selv. Ja, vi bader, ja vi soler oss, ja vi gjør på mye “tull” og ja, vi legger fra oss bøkene når vi er slitne. Hvor mye vi legger vekt på studiene er opp til oss, men det hadde vært like mye opp til oss om vi satt på Universitetet i Oslo, Høgskolen i Telemark eller hvor enn det måtte være. Mulighetene er så mye større når man tar et semester i utlandet. Du lærer, du oppdager, du blir påvirket og du blir forandret. Selv om vi bader og soler oss har vi arbeidskrav som må leveres, og selv om vi gjør mye “tull” skal vi også bestå eksamen. SONY DSC

Vi gjør mye gøy imellom studiene, som å kjøre tube eller paragliding, og de avbrekkene vi kan få, tar vi i mot med strak arm. Når du har så mye du må kunne på kort tid er det greit å få blodet til å boble litt igjen. På ett tidspunkt får man nok av Platon, Aristoteles, Popper, Weber og Durkheim. Når det ikke er mulig å kunne hulelignelsen noe bedre, er det på tide med en pause. Det er akkurat det jeg skal unne meg nå; En pause jeg skal pakke meg klar for og som varer hele helgen. I kveld drar vi nemlig til Nord-Bali for å være med på diverse aktiviteter. Det er en merkelig følelse å skulle dra fra huset vårt til et annet sted på Bali. Samtidig er det rart at turen tar bare rundt tre timer med bil når det er helt på andre siden av øya. I tillegg blir det varmere til lenger nord vi er i Bali fordi vi nærmer oss ekvator.

SONY DSC

Når vi hadde norske dager her på skolen var det noe som fikk min oppmerksomhet. Nemlig et volleyball-lag kalt team badestudie bestående av jenter i rosa badearmer og flyteringer. Jeg fikk inntrykk av at det skulle fremheves at de faktisk hadde lært noe her på Bali, og at man ikke skal tulle med “badestudiene”. Jeg likte ideen kjempegodt som en klaps i trynet på alle de som er negative til et semester i utlandet. Jeg forstår mange av poengene som blir lagt fram, men enkelte studenter trenger faktisk en slik plass for å komme seg igjennom for eksempel Ex.phil og Ex.fac. istedenfor å sitte på en tørr skolebenk i kalde Norge hvor du får hodepine av mindre.

Jeg kommer til å legge ut flere bilder fra Norske Dager (idrettturneringen vi hadde for en stund tilbake) etter hvert som jeg blir ferdig med litt oppgaver. Vi har eksamener mandag, onsdag og fredag før vi får uke-fri fra skolen.

-Lise Dybvik