Trunyan-tur

På lørdag tok vi oss en dagstur til Trunyan, etter å nærmest ha slept enkelte ut av senga, Vegard. Vi hadde noen stopp undervegs, og stopp nummer én var Bantuan-tempelet. Noen trøtte sjeler her og der, men smilet klistres på likevel. – Eller klistres i bakken?

Vi hadde et kort stopp før Kintamani og lekte litt riskokere, glefset i oss litt usmakelig is og speidet utover ris-åkrene. I Kintamani spiste vi lunsj og nøt den samme utsikten som vi gjorde helgen før da vi klatret Mount Agung (mer om dette kommer senere). I bakgrunnen på bildet under ser du vulkanen Batur.

Ankommet Trunyan blir vi møtt med hodeskaller og en hel haug med det vi nordmenn anser som søppel. På bakken ligger det hårkammer, tannbørster, stoffstykker, snop-papir, keramikkskåler og lykkemynter. Alt det her er gaver. Gaver til de menneskene som ligger der. De som ikke er døde enda. Under små flisehytter ligger mennesker og råtner, som var oppe på beina for 25 dager siden. Huden er skrumpet inn, munnen er åpen, alt er der. Det er ufattelig at det vi så der var døde mennesker, det gikk ikke opp for oss da og har enda ikke gått opp for meg. Det du ofte ser i filmer var plutselig rett fremfor oss. Vi ble fortalt at disse menneskene ikke regnes å være døde før alt kjøttet på kroppen er borte. Derfor gir folk gaver til de som ligger der: Pengegaver, bilder, røyk, tannbørster osv.

Etter alt kjøttet er borte, blir de “nye” hodeskallene plassert sammen med de “gamle”. Resten av skjelettet blir lagt i en annen haug. Nå har trærne sugd opp sjelen deres og den illeluktende osen. Denne lange prosessen har nå hjulpet sjelen videre.

Det er 2 uker igjen av oppholdet her på Bali, eksamen er fullt igang igjen og tiden begynner å bli knapp. Stemningen har endret seg den siste tiden og sukket blir større for hver gang noen nevner hvor mange dager det er til hjemreise. Flere av oss reiser enten til Thailand på vei hjem eller en svipp-tur til Australia når de først er på andre siden av kloden.

– Lise Dybvik